Tore Huseby Slektshistorie John og Karoline Evensen og deres forfedre
”—slekt skal følge slekters gang---” Trondhjem 1986
FORORD De av oss som er oldebarn av John Evensen og hans hustru Karoline ble hovedsakelig født i perioden 1925 - 1945. Flere av de eldste av oss hadde nær kontakt med den av våre besteforeldre som var sønn eller datter av John og Karoline. Dermed ble vi også kjent med andre av barneflokken. De pratet gjerne om ”gamle dager", og da kom ofte deres foreldre naturlig inn i bildet. Personlig har jeg kanskje ubevisst dannet meg inntrykk av at deres far, John, var den dominerende person i familien, og at han også var en personlighet. I alle fall sitter dette bilde av ham fast i min erindring. Men hvem var hans far og farfar, og hvor kom de fra? Senhøstes1984 bestemte jeg meg en dag far å søke å finne svar på dette spørsmål. Jeg ringte to av Johns barnebarn, John Evensen op Aagot Solem. Men intet svar. To timer senere ringer Aagot til meg og forteller at på samme dag var det 100-års jubileum for starten av Nidarvold skole en skole hvor John Evensen var den første overlæreren. Starten på mine undersøkelser skjedde derfor på en merkedag! Jeg fikk av tante Aagot vite at Johns farsslekt stammet fra Tynset. Dermed var det første hinderet passert. Som det ofte skjer når man setter i gang undersøkelser: har man fått svar på ett spørsmål, reiser nysgjerrigheten straks nye spørsmål. Granskingen av slekten ble derfor langt mere omfattende enn jeg hadde tenkt meg. Kun den agnatiske linjen forlot jeg raskt. Jeg måtte også vite litt om mødrene og slektene deres.1 Jeg må selvfølgelig ta forbehold om eventuelle feil i de kilder som jeg har benyttet. Dersom noen kan påpeke feil, eller vet om ting eller hendelser som det kan være verdt å supplere med, vil jeg vare takknemlig om jeg kan bli meddelt dette. Trondhjem, mars 1986. Tore Huseby Note i forbindelse med overføring til elektronisk medium: Tore Husebys slektsdokument var opprinnelig maskinskrevet. Det har nå blitt overført til Word via OCR scanning. Deretter har dokumentet blitt korrekturlest. I korrekturen har en forsøkt å bevare ortografien etter Tore Huseby for å forstyrre minst mulig formen på språket etter han. En del faktaforhold er bemerket som fotnoter. Det er særlig Magnhild Eline Bromstad som har bidratt med supplerende opplysninger som er gjengitt som fotnoter. Nummer I klamme referer seg til RIN-nummer i Legacy Family Tree slektsprogram fra Millennia. Levanger juni 2008. Bjørnhild Bremer Erling Sørmo Skule Sørmo
1 Denne dagen var min sønn Lars Gunnars første skoledag ved denne skolen. Tippoldefar skolebestyrer, Oldefar hadde vært elev, Mormor og morfar likeså. John Evensen og Aagot Solem og Edel Refset var hos oss og drakk kaffe denne dag,
INNLEDNING I slektshistoriene starter man ofte med en stamfar og hans hustru. Deretter fortsetter man med barn: barnebarna osv., og flere og flere personer komme: inn i bildet jo nærmere vår tid en kommer. Her skjer det motsatte. Denne historien omhandler primært alle de fedre og mødre vi finner når vi går bakover i historien. De slektninger som vi ikke er etterkommere av, er omtalt i spesielle tilfeller. Langt tilbake i tiden omtales derfor flere slekt: grener. Så blir det ved giftermål forening mellom disse, og til slutt er alle sveiset sammen i barneflokken til John og Karoline Evensen. Historien er delt i to hovedavsnitt, Johns og Karolines slekt hver for seg. Innen hver av disse finner vi så flere slektsgrener, og den enkelte omtales separat, Ved hjelp av kodetall gis det henvisninger til andre grener av slekten, spesielt som følge giftermål. Koden er bygget opp som en arkivnøkkel. 1
er kjennetegnet på John Evensens slekt:
blir en gift med 4 gren 130 (hvorfra 3. generasjon på
det siste sifferet angir at det ikke dreier seg om en "hovedperson" (her er det bror
er kjennetegnet på Karoline Evensens slekt. Er ellers som de andre.
Barna har delvis fatt en nummerering som angir generasjon og nummer i barneflokken. For eventuelt å lette oversikten har jeg først satt opp "slektstavler" for hver slektsgren. Her er imidlertid kun medtatt de vi er etterkommere ay. Bakerst i heftet har jeg tatt med noen blanke sider for de som måtte ønske å gjøre egne notater. La meg tilføye at omtalen av alle slektsgrenene går ikke like langt tilbake i tiden. Første generasjon en gren kan ha levd på samme tid som tredje generas i en annen gren. John og Karoline Evensens oldebarn. kommer i:
. 1. John Evensens Slekt FEDRENE I RETT LINJE Det geografiske utgangspunkt for John Evensens slekt blir, dersom vi går tilbake til midten av 1700-årene, Tynset. Hans mor var riktignok født i Tylldalen av "tylldølske" foreldre, men distriktet hørte i gamle dager inn under Tynset både hva prest og fut angikk. Går vi lengre tilbake i historien, vil vi havne på flere steder og - i andre land. I Norge gjelder det distriktene rundt Tynset, og utenom landets grenser havner vi i Danmark og i det land som var på sitt største da tredveårskrigen startet i 1618, Tyskland. Idag blir det to land, Østerrike og Øst-Tyskland. Få bygdene var det i gamle dager svært alminnelig, ikke minst hos bøndene, at eldste sønn i familien fikk sin farfars navn. Etternavnet ble deres fars fornavn, opprinnelig med tilføyelsen "-son", men under dansketiden overtok endingen "-sen". Og for døtrene ble endelsen "-dotter" eller "-datter". Moren beholdt sitt pikenavn. Så sent som ved folketellingen i 1865 ble navnene etter denne gamle regel benyttet av John Evensens familie. For byfolk, spesielt de som satt godt i det, kjøpmenn, embedsmenn o.1., var familienavnet kommet langt tidligere. Men ved folketellingen i 1875 hette alle i familien, også mor til "Evensbarna", Evensen. Familienavnet var bestemt. Husmenn tok ofte navn etter det sted de disponerte. Bønder benyttet ofte gårdsnavnet som et tilleggsnavn. John Evensens far var født og oppvokst på gården Motrøen på Tynset. Denne gården er fremdeles i familiens eie, og deres familienavn er blitt Motrøen.
100.01 Lars Svendsen [435] Opphav uklart, var født i 1712, sannsynligvis på i Os i Østerdalen, og døde i 1781 på Tynset. Han i 19737 gift med Ellen Tax, datter av tidligere direktør Tax ved Kvikne Gruver, (se 110.02). Jeg kan ikke innestå for at etternavnet er korrekt skrevet. I gamle dager var embedsmennene ikke så nøye med bokstaveringen, og derfor finner man variasjoner. Lars' etternavn lyder noen steder Svendson, Sveinson, Sund og Commandant. Det nest siste er utvilsomt hjemstedet. Clommandant/Kommandant ble ofte føyd fornavnet dersom man hadde en spesiell overordnet stilling. Lars var stiger ved Kvikne Gruver og var delvis beskjeftiget ved andre gruver. Etter å ha giftet seg med ble han imidlertid etterhvert mere opptatt av gårdsdrift, I 1734 hadde Tax solgt bygselen på Orkelbogen til fire menn som arbeidet i gruvene. Blandt disse var Lars Svendsen. Denne andelen kvittet han seg ganske snart, og som nygift flyttet han så i 1738 Tynset. I 1738 ble godset etter Anders L. Lossius solgt av hans arvinger. Det ble holdt auksjon, og den som fikk slaget på 911 riksdaler var Lars' svoger, Gothilf Tax, som da var stiger ved Fådal Gruver, (se 110.03.3). Foruten seg selv representerte han fire andre kjøpere og en av disse var Lars Svendsen. Kjøpet gjaldt hovedgården Fåset som besto av flere bruk. Disse ble så delt mellom kjøperne. Lars overtok Lossgaarden og Øien. Sistnevnte ble i 1756 delvis solgt til beboeren. Lossgaarden har naturligvis sitt navn etter Lossius.
Da svogeren Gotthilf Tax døde i 1749 ble Strømseng solgt ved auksjon, og kjøper var Lars Svendsen. På dette tidspunkt eide han, såvidt jeg kan se, tre gårder. Prisen på sistnevnte kjøp var 860 rd., og det var en høy pris. Han solgte den imidlertid igjen i 1752 for samme pris. Selv hadde han hele tiden bebodd Lossgaard. Til denne gården hørte også flere andre faste eiendommer. Etter hans død i 1281 satt enken Ellen med gården til hun døde i 1799. Det var imidlertid ingen drivverdig gård, og ingen av sønnene så seg råd til å overta denne gården. Ved Strålsjøåsen i.Alvdal er det en plass som heter Kommandant-tomta. Der sto Kommandantstua som etter 1830 er blitt flyttet 2-3 ganger til steder i nærheten. Stedet har fått navnet etter stiger Lars Svendsen Kommandant. Når han var i Rødalsgruva var dette boligen hans. Lars kjøpte også gården Strålberget i slutten av 1770-årene, men den ble solgt videre i 1783 - to år etter at Lars døde. Dette på grunn av den gjeld Lars etterlot seg. Lars kjøpte flere eiendommer, Midtvangen og 1/3 av Storvangen. Han kjøpte også Ledet Nedre av Lossius' arvinger. Den ble solgt av Ellen i 1788, I det hele tatt var Lars med på mange transaksjoner, men noe stort "kupp" har han neppe gjort. Kanskje har iveren enkelte ganger vært for stor. Ihvertfall hvis den sto i forhold til det hissige gemytt som Lars synes å ha vært belastet med. Han var borti slagsmål en gang, og for dette måtte han bøte 9 rd. - et høyt beløp etter datidens forhold. Senere, under et drikkekalas på Fåset, kalte han en for "smørtjuv". Ved tinget ble det forlik, men Lars måtte betale 5 rd. i saksomkostninger. Ellen og Lars hadde elleve barn.
02.1 Svend, f.d. 1739
02.2 Iver, F. 1740, d. 1778 ved gruveulykke. Fikk bot på 12 rd. I 1765 for leiermål.
02.3 Anders, 1. 1742, d. 1806. Han var gift med Lisbeth Olesdatter. De bodde først på gården
Strålberget, men da Anders' mor, Ellen, solgte gården i 1783, flyttet de ned i Strålsjøåsen og bosatte seg pa Strålsjøhaugen. Her bygde Anders opp en gård, ikke langt fra Kommandantstua., Mange av det folk som har bodd i dette distriktet skal være av hans ætt. Deres eldste sønn, Lars Andersen, overtok gården. Han utvidet den betraktelig. På en setervang han kjøpte bygget sønnen Andreas. Lars kjøpte også skog samt en mindre gård, Strålsjøbekken, som kom under gården. Han var også med i skogsameiet, og hadde fiskerettigheter på Savalen. Gården, som fremdeles er i familiens eie, hadde i 1865 en husdyrbestand på 2 hester, 21 Ø og kalver, samt 36 sauer. Her, som mange andre steder, reiste mange av den generasjon som ble født omkring 1860-1880 til Amerika.
02.4 Svend f. 1743 (se 100.02). 02.5 Lars, f. 1744
02.6 Ingeborg, f 1745, gift med Erik Olesen Fetten, Aalen.
02.7 Svend, f 1747
02.8 Peder, f 1747. Hadde en datter med Anne Olesdtr. Kroken i 1786, og en med Gisken
02.9 Karen, f.d. 1749.
02.10 Lisbet, f. 1752, d. 1839. Var gift med Halstein Halvorsen Løvnesset, Os.
02.11 Maren, f 1753.
100.02 Svend Larssen [433] sønn av Lars Svendsen og Ellen Tax, ble født i 1743 og døde i 1819. Han ble gift med Ingrid Olesdatter (se 120.04). Svend Larssen fikk i 1795 skjøte på en del av Utby, og hadde dessuten deler av Moen og Neby. I 1797 overtok han også et mindre bruk kalt Trøen. Dette ble starten på gården Motrøen østre, også kalt Stor-Motrøen. I 1812 ga Svend skjøte på en del av gården til sønnen Lars, men beholdt resten selv til han døde. Svend og Ingrid hadde seks barn:
03.1 Lars (se 100.03). 03.2 Ellen, f.d. 1781.
03.3 Ole, f. 1784, d. 1878. Ble i 1813 gift med Kari Olesdatter som var odelsjente på
03.4 Embret, f. 1789.
03.5 Berit, f. 1792, d. 1878, Ble i 1816 gift med Halvor Jakobsen på Lonåsen Nordre. I 1865
ble Berit skilt, 73 år gammel. Grunn ukjent.
03.6 Ellen, f. 1795. Fikk datter med Embret Ellingsen Kroken i 1821, og sønn med Nils
Jonsen Utgardstrøa i 1827. Sønnen ble handelsmann.
100.03 Lars Svendsen [178] sønn av Svend Larsen og Ingrid Olesdatter, ble født i 1778 og døde i 1848. Han giftet seg i 1801 med Kirsti Evensdatter fra Lilleeggen gård (se 130.04). . Lars fikk, som nevnt under 100.02, skjøte på en del av jorden i 1812. Resten overtok han da faren Svend døde i 1819. I 1820 kjøpte han dessuten gården Nordmoen. Prisen var 100 spd. pluss forpliktelse til å være forsørger til graven for selgeren og hans hustru. Etter selgerens ønske ble imidlertid handelen omgjort 1 år senere. Det kan nevnes at denne gården er betegnet som et stort museum. Der finnes utallige gamle gjenstander og bøker helt fra 1600-tallet. Blandt annet finnes mere enn 250 metallgjenstander med "antikvarisk alder", det vil si over 100 år gamle. I årene 1834-41 kjøpte Lars Svendsen Nygård ved auksjon.
04.1 Peder, var odelssønn.
04.2 Even, John Evensens far (se 100.04).
04.3 Kirsti
04.4 Ingrid, f. 1811, d. 1879, ble gift med Peder Pedersen i 1831, odelssønn på Stuesjøen
04,5 Kari, f. 1812
Lars Svendsen ble den siste av våre forfedre som var eier av Motrøen. Men gården har hele tiden siden vært i slektens eie, og den har vært drevet av følgende:
05. Peder Larsen, 1.1801, d, 1894, gift i 1831 med Marit Pedersdatter fra Stusjøen Søndre
(en svigerinne av Peders søster Ingrid). Peder Larsen var kjent som en dyktig gårdbruker. Han kjøpte også opp flere parseller til gården. I 1869 var det 10 parseller til gården. Men odelssønnen Lars Pedersen kunne ikke overta gården, og skjøte ble derfor gitt til sviger-sønnen Peder Anderssen i 1890.
06, Ingrid Pedersdatter Motrøen, f.1839, d. 1901, ble gift i 1870 med Peder Anderssen fra
Storeggen gård på Tynset. Ingrid hadde 8 søsken, men derav kun en bror, og han forble ugift.
07. Anders Pedersen, f. 1878, d. 1968, var gift to ganger. 1. gang med Ragnhild Marie
Arnesdatter Totlund, Kvikne. 2. gang med Marit Olesdatter Kaldbækken.
08. Ola Anderssen, f. 1921, d. 1965, ble gift med Målfrid Håkonsdatter Taraldsteen fra
Nordigard. Ola fikk skjøte på gården i 1948.
09. Anders Moteøen, f. 1951 er sønn av Ola og idag eier av gården. Han har overtatt etter sin
mor som ble enke i 1965. Neste eier blir kanskje 10. generasjon i samme familie.
100.04 Even Larsen [373] nest eldste sønn av Lars Svendsen og Kirsti Ingebrigtsdatter, ble født på Motrøen i 1806 og døde i Skogn/ Markabygd i 1853. Han giftet seg i 1832 i Bardu med Karen Ingebrigtsdatter Øverby (se 140.06). Hun var født iTylldalen i 1812 og døde i 1891. Begge er begravet ved Alstadhaug kirke i Skogn (må ikke forveksles. med "Petter Dass - kirken Alstahaug"). Det antas at Even Larsen har reist nordover til Bardu før han ble voksen. Så godt økonomisk situert som hans far Lars Svendsen var, såhar utreisen neppe vært av nød. Men flere i slekten hadde slått seg ned nordpå, og hans morbror Jon Evensen kan spesielt ha hatt en finger med i spillet (se 130.05.2). ætten på gårdene Motrøen og Lilleeggen hadde utviklet seg til opplyste og dyktige folk. Morsætten på Lilleeggen har gjennom flere århundrer fostret oppvakte kvinner og menn med særlige evner for boklige sysler. Det var derfor ikke så rart at Even Larsen utdannet seg som lærer ved Trondenes seminar, senere Tromsø lærerskole.2 Even "nordlandsfarer" hadde ikke nok midler da han startet, men ble av bestyreren mottatt med velvilje. Og i 1829 skriver Even en bekreftelse:
"At jeg av hr. Frost Kildal haver mottaget av Seminariets Casse 10 Species som Tilhjælp under mitt Ophold ved Seminariet, pligter jeg ærbødigst at tilstaae."
Etter å ha avsluttet skolen ble Even ansatt som både lærer og kirkesanger i Bardodalens menighet. Lønnen var ikke star. Som kirkesanger skulle han motta:
"at hver Gaardmand og Rydningsmand 16 Sk. (53 øre) i Offer, Aarligt 12 Sk. og a£ hvert confirmeret ungt Menneske 12 Sk. Aarligt."
Som lærer skulle årslønnen bli 15 spd. Undervisningen skulle foregå i 25 uker. Senere ble det 30 uker med 30 spd. i årslønn. Hvordan skjøttet så John Evensens far sitt verv? I 1836 skriver biskop Kjerschow etter en visitas i Bardo at han
"overhørte Ungdommen, og Anneksets Kirkesanger bestræbet sig for at fremsætte kateketiske Spørgsmaal, hvori han dog ikke røbet synderligen Færdighed." "Her kan e muligens komme i skade for å gjøre ham urett. Han var jo den første som skulle overta undervisninga etter foreldrene og måtte på mange måter prøve seg fram, da barna hadde ulik opplæring fra heimene,"
Som de fleste skoleholdere i gamle dager, skaffet han seg respekt med riset. Det sies at han opptrådte unødig strengt i mange tilfeller. Da Even en dag underviste på en av storgårdene, stormet bonden inn i stuen og tildelte Even en kraftig ørefik. Han var blitt sint fordi Even hadde tatt for hardt på barna hans. Bonden, som sprang like fort ut som han hadde kommet inn, angret seg imidlertid. Og en stund senere stormet han inn igjen og betalte ørefiken med ti daler! I 1842 ble det første forliksråd i Bardu tilsatt. Even Larsen var den ene av de to som først ble betrodd vervene som "Forligelseskommisærer". Dette tillitsvervet hadde han til han forlot Bardu i 1850. Ved 100-årsjubileet for Bardu kommune i 1937 heter det i prologen bl.a.:
"I lange vinterkvelder ved peisildens flakkende skjær skolte gamle Bardu-boeren selv sine barn. Over 1800-skiftet kom Even Larsen med skrinet, han ble mester i bygden for kunnskapstrygden. Når tvistemål oppsto, rådde ærlig manns tanke og fornuft som lov. I senere tider driver utvalgte den misjon. Bardu fikk i 1842 sin egen forlikskommisjon."
Men Even Larsen fikk neppe de største inntektene i form av bøter fra sinte foreldre. Derimot passet vel en karakteristikk som ble gitt av hans far og bror: "Han hadde en velutviklet sans for oppnåelse av økonomiske og materielle goder". I 1848 fikk han, som sin del av arveoppgjøret, utbetalt 400 spd. fra sin bror Peder, som da hadde overtatt Motrøen gård på Tynset. Even ble dermed en etter forholdene pengesterk mann. Han hadde alt i 1839 kjøpt den store eiendommen Skoelvli. Gården ligger der. Skoelvdalen og Bardudalen møtes, og hadde mye skog som Even - etter sigende - forsto å utnytte. Han fortsatte imidlertid som lærer og kirkesanger (eller klokker), Gården drev han med en større tjenerstab. I 1850 ble de satt fyr på en del av husene på Skoelvli. Deretter sprang brannstifteren inn på en låve og skjøt seg. Ett sted sies det at han muligens var samme mann som tidligere hadde satt fyr på andre gårder i nærheten. Et annet sted fortelles det at gjerningsmannen var pleiesønn av husmannen som bodde på Skoelvli. Han skal ha beilet til en av jentene på gården, men var blitt avvist. Denne tragedien kan selvsagt ha satt fart i flytteplanene, men den eneste grunnen har den neppe vært til at Even og Karen forlot Bardu i 1850. Gården solgte de imidlertid ikke.
Even og Karen, som nu var foreldre til fire sønner, flyttet til Skogn Markabygd. Der hadde Evens fetter Even Evensen slått seg ned som lærer (se 130.06.3). Even Larsen kjøpte alt samme år Stormo gård. Prison 1 var 3.000 spd. Stormo var ansett for å være den mest verdifulle gården i bygda på den tid. Gården var på omkring 300 mål dyrkbar jord, samt en del dyrkbar england. Dessuten var det skog både for eget bruk og salg. Til gården var også syv husmannsplasser knyttet. Noen år tidligere hadde Bergenget skole, som skulle bli John Evensens første arbeidsplass, vært husmannsplass under Stormo. I løpet av de nærmeste decennier ble plassene innløst av brukerne. Dessuten ble noen jordarealer fraskilt gården. Men da sto ikke Even som eier. I 1852 kjøpte Even også gården Lynum søndre for 4.460 spd. Denne gården ligger nærmere Åsen. Han var dermed eier av tre gårder. Og nu var han bonde "på heltid". Læreryrket hadde Even ikke gjenopptatt etter at familien kom til Nord-Trøndelag. Det kan nevnes at flere slektninger fra Tynset hadde bosatt seg i samme distrikt. Men perioden som bonde i Skogn Markabygd ble av kort varighet for Even. Han og familien bodde på Stormo, men han døde under et besøk på Lynum søndre. Begravelsen ved Alstadhaug kirke fant sted 14. oktober 1853. Even ble bare 48 år gammel. Karen Ingebrigtsdatter var kun 41 år da hun ble enke, I 1854 solgte hun Stormo til Peter Frederik for 3.000 spd. Av salgsbeløpet ble 720 spd, betalt med obligasjon. Karen og barna, hvorav den eldste var bare 19 Ar, flyttet så til Lynum søndre. Datert oktober 1853 og tinglest 1855, er det bevilget at Karen skulle sitte i uskiftet bo. I sistnevnte år hadde hun også lånt 1.000 spd. i Norges Bank mot 1. prioritet i Lynum Søndre. Samme år ble en av husmannsplassene solgt til brukeren og hans sønn. I 1855 ble det til Karen tinglest "arvelighetsskjøte" på Lynum søndre for 4.460 spd. På dagen ett år senere fikk hun auksjonsskjøte for samme beløp. nu kvittet Karen seg med Skoelvli i Bardu. Ved folketellingen i 1865 var ble familien unntatt John bosatt på Lynum søndre. Foruten Karen besto familien der av tre sønner og to døtre. Den fjerde sønnen, John, var nygift og hadde sitt eget hjem, Husdyrbestanden besto av 4 hester, 11 kyr, 25 sauer og 2 griser. John hadde allerede fått penger til skole og utdannelse, men også de som ikke aktet å gå bøkenes vei, fikk etter hvert behov for penger. I 1872 ble det tinglest at obligasjon var gitt fra Karen Ingebrigtsdatter til proprietær H. Meincke for 1800 spd., kår i tillegg. I 1874 ble det skrevet i sorenskriverprotokollen: "Forening mellem denne Gaard og Lnr, 228 b "Unlynum". Sistnevnte gård hadde tidligere hørt inn under Lynum søndre, og eierens familienavn var Lynum. I 1875 heter eieren Martinus Larsen. Han var fra Frosten, som var navnet på Frosta den gang. Karen og datteren Kjerstina blir ved folketellingen samme år betegnet som føderådskoner. Dessuten har Kjerstina tittelen 'veverske". De har boende hos seg en eldre kone betegnet som "lægdslem". Høsten 1876 ble det tinglest kårbrev fra Martinus Lynum (har tatt gårdsnavnet til familienavn), og våren 1892 blir kårtagerens dødsattest tinglest. Karen ble 80 år gammel. Barna var følgende:
05.1 Lars, f.1837, d. 1900, ble gift med Anne Kristiansdatter Holm, f. 1835, d. 1914. Anne
var fra Fåberg. De fikk i 1873 skjøte på Almli gård i Markabygda3 en mindre gård som sannsynligvis ennu er på familiens hender (var det i 1975).
3 I originalteksten står det ”Ekne”
05.2 Ingebrigt, f. 1839 levealder ukjent, forble ungkar. Han fikk i 1886 auksjonsskjøte på
Bjørklund i Markabygda4 etter søsteren Kjerstina og hennes mann (se 05.5).
05.3 John (se 100.05)
05.4 Karl, f. 1845, alder ukjent. Ble eier avStokkan i Åsen5
05.5 Kjerstina, f. 1849, d. 1927, var gift med Bonsak Mikalsen. Bonsaks far var født på
Troset store og overtok Trosetvollen. Han var skredder, og det samme var sønnen. I 1884 overtok Bonsak og Kjerstina Bjørklund. I 1886 fikk Kjerstinas bror Ingebrigt skjøte på småbruket (se 05.2). Da Markabygda fikk egenkirke i 1886, ble den bygd på tomt av Bjørklund. Tomten var en gave fra eierne, Kjerstina og Bonsak. De drev handel på stedet, og var dessuten poståpnere, noe svigersønnen fortsatte med. Postkontoret var i lang tid på Bjørklund. Familien har hele tiden bodd på samme stedet. To sønner reiste til U.S.A. Eldste datteren, Karen, ble gift på Sunde Øver, og den yngste overtok foreldrenes virksomhet sammen med sin mann.
05.6 Marit, f, 1851, alder ukjent, ble gift med, Odin Husby i Asen.
05.7 Ellen, f.d. 1853.
100.05 John Evensen [406] sønn av Even Larsen og Karen Ingebrigtsdatter Øverby, var født i Bardu i 1843 og døde på Strinda i 1907. Han ble alt 20. september 1865 gift med Karoline Eriksen, født i 1843 og død i 1920. Hun var datter av Ole Eriksen og Ane Johansdatter (se 200.05). Forlovere var brudens far og Even Evensen, fetter av Johns far. John hadde, som det blir sagt et sted, "mest hug til å bli åndelig rydningsmand". Han gikk, med andre ord, i sin fars og sin farmors families fotspor. Han gjennomførte derfor det 2-årige studiet ved Klæbu Seminar - forløperen til Levanger lærerskole, nu lærerhøyskole. Skolen ble opprettet i 1838,og årsaken til at den ikke ble plasert nærmere Trondhjem ble begrunnet med at elevene ikke skulle bli influert av "bylivets fristelser". Man skulle fullt og helt ofre seg for det "kall" som lærergjerningen var ansett for å være i gamle dager. John tok eksamen i 1862, bare 19 år gammel. Han var derfor relativt ung da han som nybakt lærer ble ansatt ved Bergenget skole i sin hjembygd Skogn Markabygd. Ved samme skole hadde hans slektning Even Evensen vært lærer få år i forveien. Etter hvert ble det så giftermål og barn, og familien ble boende her til 1880. Det er så mange spørsmål som dukker opp når man driver slektsgransking, som for eksempel: visste John og Karoline at de var i slekt med hverandre, om enn fjernt? De hadde felles tipp-tipp-oldeforeldre. To av disses døtre var, i bokstavelig forstand, "utgangspunktet" for to slektsgrener som senere skulle forenes. Ved folketellingen i 1875, John og Karoline var da begge 32 år, bodde på Bergenget skole, foruten ekteparet selv, 6 barn og en tjenestepike. Og buskapen besto av 2 kyr samt kalv, 6 sauer, 4 gjeter og en gris. Dessuten dyrket de bygg, havre og poteter. I 1880 ble John ansatt som lærer ved Steinaunet skole i Strinda. Det kan nevnes at en tremenning av John, sønn av Even Evensen, kort tid før hadde kjøpt Utleren gård på Strinda.
4 I originalteksten står det ”Almli gård i Ekne” 5 d. 1918
Senere solgte han denne og kjøpte i stedet Kvammen gård syd for Nidarvold. Det er slett ikke utenkelig at Johns og hans families forflytning kan ha vært påvirket av det valg hans tremenning hadde gjort. Den gang flyttingen skjedde var det ingen jernbane fra Hell og nordover. John og de eldste sønnene spaserte derfor fra Skogn til Hell, hvor de så tok toget videre til Trondhjem. De andre i familien, samt en ku, reiste med rutebåten inn til staden. Man var forsiktig med pengebruken. På sitt nye hjemsted ble så familien boende i kun fire år. I 1884 ble Steinaunet skole nedlagt og John med hustru og barn flyttet samme årtil den nye skolen, Nidarvold skole. Der hadde John sitt virke resten av sitt liv. Skoletomten på 23 mål var innkjøpt fra Sluppen gård, og nybygning sto klar høsten 1884. I hovedbygningen var det to klasserom og lærerbolig. Boligen besto av to stuer, ett soverom samt kjøkken i første etasje. I halvetasjen over vardet ett værelse i hver ende av bygningen, samt en del kott. Det ene kvistrommet ble i lengre tid brukt som bolig for lærerinnen ved skolen. Familien vokste og ble stor, og den jord de disponerte på skolen ble sikkert for liten til at man kunne opprettholde en tilfredsstillende selvforsyning av enkelte matvarer. I 1887 kjøpte lærer Evensen eiendommen Margretelyst på Nidarvold av Anders C. Dahl for kr. 7.200,- kontant. Dette gjaldt jorden med forpakterboligen. Hovedboligen var holdt tilbake ved salg til Dahl i 1875. Hele dette område var inntil 1821 en del av Sunnland nordre. I daglig tale, ihvertfall innen familien, ble stedet hetende "Motrøa", altså oppkalt etter hjemgården på Tynset. Da John døde 1 1907 ble Karoline sittende med gården helt til 1918. Da overdro hun den til den eldste av barna, Edvard Odin Evensen. Karoline var da 75 år, og sønnen Edvard 52 år gammel. Som flere av hans forfedre må John også ha vært litt av en kapasitet. På eget initiativ opprettet han fortsettelseskurs om sommeren for ungdom som var ferdig med folkeskolen. Han var også meget aktiv innen avholds- og misjonsarbeide. I 1903 fikk han også skolestyrets tillatelse til å overta bierverv som poståpner. Det ble imidlertid stilt som betingelse at "han kun har befatning med det utenfor skoletiden". Meget av den siste funksjonen ble det datteren Magdalena, eller Magda som hun ble hetende, som tok hånd om. Etter Johns død flyttet Karoline til Sunnland søndre som deres sønn Ingvald eide. Der fikk hun disponere sitt eget grisehus. Edvard disponerte "Motrøa". Med jevne mellomrom dro hun til torget i Trondhjem hvor hun solgte smågris. Postkontoret hadde familien tatt med til Sunnland søndre, og det ble som tidligere drevet av datteren Magda. John og Karoline hadde en barneflokk som besto av følgende:
06.1 Edvard Odin, 1. 1866, d. 1937. Var gift med Ellen6 Kristine Johansen.7 En
06.2 Karl Julius, £. 1867. Døde meget ung.
06.3 Anna Kornelia, f. 1869, d. 1946. Ble gift med John W. Harper som var ansatt ved NSB.
6 ”Ellen” håndskrevet inn i manuset. Ellen Kristine var f. 1877, d 1942 7 Gift i 1903 8 Julie Kaspara f. 2904, d. 1977, gift 1936 med Lars Alfred Nervik, f. 1893, d.1969. Disse hadde døtrene Edit Kristine f.1938, ugift, og Manghild Eline N f. 1944, gift med Ivar Sverre Bromstad f. 1943. Disse igjen hadde datteren Else Nervik Bromstad f. 1974 og sønnen Lars-Gunnar Bromstad, f.1977. I tillegg hadde de en stesønn Espen Bromstad, f.1970 fra ekteskapet til Jo S Bromstad, mor død)
06.4 Johan Konrad, f. 1872,d. 1954. Var gift med Hanna Harper, søster av svogeren John.
Hadde en sønn og en datter. Konrad var ansatt ved NSB.10
06.5 Albert. Reiste til U.S.A.
06.6 Ingvald, f. 1875, d. 1952. var ugift, Eide Sunnland søndre 1 ca. 20 Ar. Bodde senere
delvis på "Motrøa". Var med å serverte i Harmonien og ved spesielle begivenheter i Stiftsgården. Hans søster Magda var ofte med ham ved tilstelninger.
06:7 Kristianne, f. 1874, d. 1958. Ble gift med gårdbruker Kristian. Kjelstad. Hadde mange
06.4 Karen Julianne, 1. 1879,.d. 1946. Var gift med Paulsen på Heimdal. Ingen barn.
06.9 Klara Elisabeth. Reiste til U.S.A.12
06.10 Magdalena (Magda), f. 1885,d. 1977, var ikke gift. Foruten det som er nevnt drev hun
i mange år pensjonat i Oslo. Dette la hun ned - eller solgte - da krigen kom i 1940.
06.11 Eilert, f. 1887, d.1910. Hadde en datter med Ane Engen. Han var imidlertid syk og
9 Bl a. Ei datter som ble gift med teatersjef Huseby ved Trøndelag teater. De ble skilt og hun reiste til Amerika. Hadde da sønnen Tore som vokste opp hos besteforeldrene og har skrevet denne slektsbok. Andre barn; Vivian (5 barn), Ågot (3 barn), Solveig (ugift), John (1 barn) 10 Jon og Aleksandra (Sandra) 11 Karl Westad født utenfor ekteskap. Vokste opp hos John og Karoline, flytet til Oslo. Har barna Erna (Titt) og Bjarne (tvillinger) f. 1922 Barna: Elida , gift Gilstad (Sønn Ola, døtrene Ellen og Grethe), Ingird gift Sve, Agnes gift Sve, John, Viktor, og en datter og sønn til. 12 Ble gift med Arnstad fra Skatval. Hadde flere barn bl.a. Lillian 13 Datteren hette Edel, gift Refseth. Barn: Frøydis og Dagfinn
Elen Tax. [436 eller 467] Under tab. 10 tok jeg for meg "mannssidens" utvikling fra far til sønn, til sønnesønn, osv. Den første hustruslekten gjelder slekten til John Evensens farfars farmor, Ellen Tax. Hennes slekt går to generasjoner lengre tilbake i historien enn "mannssiden". Enkelte av John Evensens oldebarn er selv blitt besteforeldre. Barnebarna blir derfor å plassere i 12. gene-rasjon. Skulle man ha satt en overskrift på denne del av slektstabellen, måtte det ha blitt: Bergmannsfamilien Tax. Bergverksdriften hadde tidligere vært beskjeden i Norge, men i 1620-årene kom den for alvor i gang. Da ble Kongsberg Sølvverk startet, og det ble den første storbedrift her i landet. Med den betydning dette hadde fikk derfor Kongsberg etter kort tid, som den første i Norge, status som bergstad. Det medførte store privilegier for bedriften og dermed staden. Men universitet og høyskoler fantes ikke i Norge før nesten 200 år senere. Vi hadde København, men ikke for bergmenn. Dette gjaldt både på høyere og lavere plan. Men størst var savnet av eksperter. Sølvverkets ledelse var derfor stadig på jakt etter dyktige bergfolk på kontinentet. Ikke minst ble Freiberg i Sachsen besøkt. Der hadde det alt på dette tidspunkt vært drevet sølvverk i flere hundre år. På det teoretiske område hadde de dessuten et vel ansett bergakademi. Brostrup Gedde, daværende "oberberghauptmannu (senere overbergmester) ved sølvverket i bergstaden_ Kongsberg, engasjerte under en av sine reiser på kontinentet fire eksperter. Blandt disse var brødrene Jacob Mathias Tax (se 110.01) og Johan Georg Tax (se 110.01.2). De kom til Norge i 1652 og begge skulle i årene fremover komme til å gjøre seg sterkt gjeldende innen norsk bergverksdrift - herunder medregnet smeltingsprosessen. Noen kilder "sier" at Tax-brødrene kom fra Freiberg, andre at familien stammer fra Taxenbach - en liten by nær Salzburg i Østerrike. Jeg har imidlertid ikke funnet noen sikre kilder som bekrefter dette.
110.01 Jacob Mathias Tax, [440] fødselsår og alder ukjent, ble gravlagt ved Vår Frue kirke i Trondhjem 12. februar 1670, Det var bestilt "ringing i alle klokker". Han var gift med Christine Hohendorff (dorf = landsby). En liten tysk by, ikke langt fra Østersjøen, har samme navn, Det er ikke utenkelig at hennes slekt kan stamme derfra. Siden jeg ikke har funnet noen kilde som bekrefter en slik tanke, blir det å betrakte som gjetning. Ett år etter at Christine ble enke giftet hun seg på nytt med en tysker bosatt på Røros. Da Jacob Mathias Tax kom til Kongsberg i 1652 ble hans første oppgave å være rådgiver for Brostrup Gedde. Han var deretter en kort periode skiktmester ved Det Lilledalske Kobberverk. Men i en ordre til Brostrup Gedde, datert 21, april 1656, skriver kong Fredrik III blandt annet:. Mathias Taxe, må, indtil paa videre ' naadigst Anordning, være Bergmester og Hytteforvalter nordenfjelds. Thi haver du hannem derfare tilbørligen i Ed at tage .
Hyttene var selvsagt smeltehyttene. Denne benevnelsen blir delvis benyttet også i våre dager. Videre heter det i embedsutnevnelsen at hans årslønn skal være 500 rd., og at disse pengene skal tas av den tiende som tilfaller Kongen ved sølvverket på Kongsberg. Bergmesterens jobb er å ha oppsyn med de disposisjoner bergverkene foretar, og som har det offentliges interesse. Som for eksempel å starte nye gruver. Men på den tid tenkte man ikke så meget på om det var riktig "å la bukken passe havresekken". Derfor kunne Tax, som vi skal se, også være ansatt i gruveselskapene. I midten av 1650-årene ble starten på Løkken Verk satt. I spissen for de participanter som ønsket utbygging og drift på Løkken, sto lagmann Paulssøn i Trondhjem. Til å foreta de nødvendige befaringer engasjerte han daværende bergmester Hassius, som var kommet til Norge sammen med Tax-brødrene. Men innen kort tid overtok Hassius et annet embede, og lagmannen måtte søke kyndig assistanse på annet hold. Da Jacob Mathias Tax i 1656 overtok embedet som bergmester nordenfjelds, tok han straks på seg oppdraget som ny konsulent. Men engasjementet ble utvidet. Han ble også anmodet om å fungere som driftsleder. Ved at han påtok seg dette var han i realiteten sjef på Løkken. Men et halvt år senere erklærte Tax at hans embedes mange gjøremål som bergmester ikke tillot ham å fortsette. Den forrige direktøren var i realiteten degradert. Han følte seg tilsidesatt og pukket stadig på sin kontrakt som direktør. Det er antatt at dette var den reelle grunn til at Jacob Mathias ville trekke seg tilbake. Han lovet imidlertid å etterkomme ønsket om å tilse bedriften av og til. Således var han fremdeles den som hadde overoppsynet med bedriften. Under sitt opphold ved Løkken i 1656/57 sørget bergmester Tax for å rette de feil som den tidligere direktøren, som i navnet fremdeles var ansatt, var ansvarlig for. Tax talte også stadig om nødvendigheten av å lære opp ikke bare arbeiderne, men også offiserene og deres betjenter. Selv de som hadde fått opplæring ved andre bergverk måtte lære forekomstenes og malmens særpreg å kjenne. Dette var grunnlaget for å skape rasjonell drift, hevdet Tax. Fra nyttår 1657 fikk Tax participantenes fullmakt og bergamtets tillatelse til å føre en direksjon. Hans årshonorar for dette skulle være 400 rd., foruten "huad hand nu til Kiøkkenet var foræret med Løfte om Forbedring ligesom Verket kom igang". Direktøren, som hadde kontrakt til februar 1658, var dermed satt utenfor. Han hadde vist seg å være ukyndig i faget. Navn og posisjon var ikke nok. Men den midlertidige ro skulle ikke vare så lenge. I løpet av vinteren 1657/58 oppsto det strid mellom participantene. Bergmester Tax trakk seg da tilbake fra enhver befatning med bedriften, og den i gavnet avsatte direktør fikk noe av sin posisjon tilbake. Men han var nu avhengig av direksjonen som Tax hadde opprettet. Disse forholdene fortsatte til hans kontraktstid var ute. Da ble han under et participantmøte helt fjernet fra verket.
I 1657 ble daværende direktør Irgen ved Røros Kobberverk syk. Jacob Mathias Tax overtok derfor som midlertidig driftsleder samtidig som han var bergmester og i tillegg hadde overoppsynet med Løkken Verk. Men Tax husket alltid sitt verv som bergmester, og var således ingen "bukk". Direktøren hadde øyensynlig ikke full tillit til Tax, og i 1659 ansatte han en slektning som fullmektig. Hans oppgave skulle være å "holde et øyemed" Tax. Men samme årdøde direktøren og Taxs midlertidige stilling ble fast. Han ble den tredje direktøren for Røros Kobberverk etter Lossius og Jürgens. Mon flere av participantene higet etter kortsiktige gevinster. Tax, derimot, synes å ha vært preget av en mere langsiktig driftsfilosofi. På kontinentet hadde gruver blitt drevet gjennom flere generasjoner. Han kom derfor opp i
stridigheter med Chr. Arnisæus, en svoger av tidligere direktør Johannes Jürgens. Tax trakk seg derfor tilbake fra Rørosverket i 1663. Som bergmester ble han senere sterkt opptatt av arbeiderurolighetene på Røros, og Løkken verk kom mer på avstand. Foruten "Kjempeplassen" er smeltehytten i Haltdalen en av hovedscenene i Johan Falkbergets romanserie "Nattens brød". Her får man en god litterær og historisk skildring av de forhold som den jevne mann og kvinne levde under i siste halvdel av 1600-tallet. En person som stadig nevnes i romanen er "kammertjeneren" (her d.s.s. "kammerherre"). Dette var Joachim Jürgens. Han var en mektig participant i Røros Kobberverk. I1650 eide han 3/4 av verket. Han var en god venn av kongen, og befant seg for det meste i København. I 1674 ble han adlet og fikk navnet den Irgens. Han satt med store eiendommer i Norge, Danmark og Holland. Men han levde over evne og kom stadig i gjeld til arbeiderne. Derfor blir "kammertjeneren" st. ofte nevnt i ".Nattens brød". Bergmester Tax kom også til å merke disse forholdene. I 1666 dro over 200 mann fra Røros til Tronhjem hvor de forela sin klage på ubetalt lønn for bergråd Marselius og bergmester Tax. De begjærte at det kobberparti som var sendt til Tronhjem for skipning til Holland, skulle arresteres. Denne klagen ble umiddelbart brakt videre til oberberghauptmannen, som straks ga ordre til å beslaglegge partiet. Da arbeiderne hadde fått innfridd sine krav, ville daværende direktør Arnisæus på Røros ikke ta dem i tjeneste igjen. Tax sendte da et skarpt brev til verket og påpekte at arbeiderne kun hadde gjort det de var tvunget til å gjøre, og at de derfor måtte antas igjen. Det ble de, men arbeiderne fikk likevel merke den bitterhet som satt igjen hos direktøren. I 1669 sendte Tax brev til direktøren og ba ham vise arbeiderne bedre behandling "hvis han ville unngå en sterk irettesettelse! (Bare disse ordene var vel en "sterk irettesettelse"). Samme år ble direktør Arnisæus avsatt. Bergmester Tax forsto fullt ut hvilken vanskelig stilling arbeiderne kom i under direktør Arnisæus' ledelse. Det blir sagt at han ved alle anledninger tok den "gemene" (alminnelige, vanlige) manns parti. Misnøyen, eller rettere årsaken til den, forsvant ikke så lett. Og i 1670 førte den til opprørske handlinger og krise for Røros Kobberverk. Det er imidlertid uttalt at dette neppe ville ha skjedd med Jacob Mathias Tax som bergmester. Han hadde fratrått stillingen året før. Den undersøkelseskommisjon som ble nedsatt, ble avbrutt i sitt arbeide på grunn av krigen mot Sverige i 1675/79. Og økonomien ble ytterligere forverret. Jacob Mathias må utvilsomt ha vært litt av en kapasitet, både hva det faglige og ytelsesmessige angår. I tillegg til de stillinger jeg har nevnt, som han delvis tok hånd om på samme tid, drev han bergverksdrift for egen regning i Klæbu, Aursund, Klingenberg, Ytterøen, Fådal og Elvedal (nu Alvdal). Cand. philol. Bjørn Ivar Berg arbeider for tiden med et forskningsprosjekt ved Bergverksmuseet på Kongsberg. Det gjelder gruveteknikkhistorie ved Kongsberg Sølvverk i årene 1623-1900. Der blir blandt annet Jacob Mathias Tax omtalt. Han var, blir det fortalt, en av pionerene ved innføringen av kruttsprengning i Norge. Tax eide i 1660-årene Rya gård ved Røros. Det er ikke klart hvor lenge Christine beholdt eiendommen etter at hun ble enke, men i 1689 sto rådmann Jens Bing som eier. Han var også kjøpmann i Trondhjem samt participant i gruvene på Røros. Jacob Mathias og Christine hadde visstnok bare ett barn, sønnen
02.1 Brostrup (se 110.02). Han har riktignok vart nevnt både som sønn og sønnesønn, men
jog vil feste mest lit til omtalen som sønn.
Som enke giftet Christine seg i september 1671 med Christian Boghard Richter. Han var født i Sachsen i 1620 og kom til Norge omkring 1650. Han var også bergmann og hadde sitt virke flere steder. Han var blandt annet forvalter for Mostadmarka Jernverk, og hans siste arbeidsplass som bergmann var gården Vestrum ved Inderøya. Der bygget han en smeltehytte. Christine fødte i sitt annet ekteskap en datter, men Christine døde etter få år. Hun var da bosatt på Vestrum gård og ble gravlagt under prekestolen i Logtun kirke. Om datteren har jeg ikke andre opplysninger enn de jeg har funnet i et særtrykk "Tradisjonen um Richter-ætta". Der står det at hun "giftede sig med en Slusk av en Svenske der den Gang var Arbeider ved Smeltehytten; hun var dog saa lykkelig at hun leve ret længe. Der var dog Born efter hende, og hvoraf der endnu findes nogle Levninger der er oss langt ud beslægtet". Richter giftet seg igjen og ble stamfar til en stor slekt med dyktige og kjente personligheter. Mest kjent ble utvilsomt Ole Richter. Han var i 1884 norsk statsminister i Stockholm. Tidligere hadde han vært både odelstings- og lagtingspresident. Han var således med i den første venstreregjering. Som stortingsmann var han med i en gruppe som gikk under navnet "Det unge Norge". Han kom imidlertid i motsetningsforhold til Johan Sverdrup. Dette endte i en tragisk skjebne i 1888. Det er disse begivenheter Bjørnstjerne Bjørnson bygger på i sitt skuespill "Paul Lange og ”Gra Parsberg". Bjørnson kjente familien meget godt og hadde vært en flittig gjest på gården Hostad på Innherred hvor Richter var født. I familiegravstedet på gården ble han og hans kone også gravlagt. Før jeg går over til den annen generasjon i familien Tax, vil jeg imidlertid også ta med historien til den andre av brødrene Tax, Johan Georg Tax (se 110.01.2).
110.01.2 Johan Georg Tax, [443] bror av bergmester Jacob Mathias Tax, fødselsår ukjent, døde i København - sannsynligvis i 1689. Han hadde flyttet fra Norge året før. Det er ukjent for meg hvem han var gift med. Han arbeidet først ved Kongsberg Sølvverk. Da hans bror ønsket å ha en som han hadde full tillit til daglig tilstede på Løkken, ble han ansatt som hytteskriver der i 1657. Hytteskriveren hadde kontroll med smeltingen, samt inntektene og utgiftene med dette arbeidet. I 1661 var han bergskriver på Kongsberg, i 1680 tiendeskriver og i 1683 bergamtsassessor. Tiendeskriveren var ansvarlig for at 10%, av inntekten gikk til kongen (dvs, staten i eneveldets dager). Assessor var det samme som domsmann. I 1683 vedtok Kongen, fordi verket "truedes med modergang", å ta verket under egen administrasjon. Denne befaling skulle gå til "de anordende Commissarier". Blandt disse fire personene var tiendeskriver Johan Georg Tax. Kommiserene hadde myndighet til å sørge for at alt ble overlevert, eller "at tage det i Besiddelse.til Kongens Tjeneste". I 1684 ble Johan Georg Tax bergtiendeskriver Søndenfjelds. Da direktør Arnisæus ved Røros Kobberverk ble avsatt i 1669, ble stillingen overtatt av en nevø av "kammertjeneren". Hans navn var Henning Irgens. Samme år overtok han også stillingen som bergmester etter Jacob Mathias Tax. Henning Irgens, som var utdannet jurist, forsto ikke å behandle bergfolkene. I 1680 begynte igjen urolighetene på Røros, og i 1684 ble Irgens fratatt begge sine stillinger. I
november samme år satt han på Munkholmen. Etter ca. 2 år var han imidlertid tilbake på Røros som direktør, men stillingen som bergmester fikk han ikke tilbake. Urolighetene på Røros kulminerte imidlertid med nye opprørske handlinger i 1686, og i1687 ble han på nytt avsatt. Daværende overbergmester Schlanbusch, som også var kommet fra tysk bergverk, hadde også vært interesser i Røros gruver. Under en inspeksjon i 1687 påvirket han de øvrige eierne til å siopp daværende direktør Henning Irgens, og til å ansette Johan Georg Tax som ny leder. Han arbeidet, som nevnt, ved Kongsberg gruver, og der hadde også overbergmesteren sin faste plass. De kjente således hverandre. Tax sørget for at flere overordnede fikk sparken. De var ikke dyktige nok. Dette skapte hat til Tax, og de oppsagte søkte å mobilisere motstand blandt arbeiderne mot den nye direktøren. De fikk imidlertid svært liten tilslutning. Blandt arbeiderne var Tax anerkjent med respekt. I 1687 ble det gitt ordre til visebergmester, direktør Tax, og bytteskriver Steenhauser om å åpne forseglede bøker og papirer hos tidligere bergmester og direktør, og sende en oversikt til den kongelige administrasjon i København. Dette skapte økt forbitrelse hos visse personer. Etter at Tax hadde foretatt den opprydding han var satt til å besørge, ble Tax i 1688 kalt til-bake til Kongsberg. Samme år flyttet han til København. Det er uklart om dette var i embeds medfør, eller om han var blitt pensjonist. Det kan nevnes at Johan Georg Tax under sin tid på Røros foreslo at det skulle graves en liten kanal mellom Feragen og Femunden. Dette ville rasjonalisere tømmertransporten. Men forslaget møtte stor motstand. Etter en modningstid på 30 år ble det likevel realisert. Forfatteren Hjalmar Waage har skrevet en roman "Verksdirektør Bremer' hvor Tax er hovedpersonen. Han heter i romanen Johan Georg Bremer, men flere andre personer bærer sitt fulle navn. I denne romanen, som ikke er noen stor roman, litterært sett, får man et ganske bra bilde av de vanskeligheter Tax hadde å kjempe med. Den ender med at det blir gjort innbrudd hjemme hos Bremer, ikke for å stjele, men for å hevne seg på hans lille datter14. Hun dør, og fåår tidligere var Bremer blitt enkemann. Han blir så kalt tilbake til Kongsberg. Johan Georg Tax' barn var visstnok:
02,1 Anton, f. ca. 1675, begr. på Kongsberg i 1740. Ble gift i Hole i 1704 med Margr.
Jacobsdatter Wallberg(?), f. i Helgeland 1 1677. Hun hadde også navnet Maren Luth og var av Fogden Jac.Luths etterslekt. Anton var geschworner på Kongsberg da han døde. Barna var:
03.1 Johan Jacob, f. 1705, d. 1756.
03.2 Malene, døpt på Kongsberg i 1706.
03.3 Johan, døpt. 1708, begr. 1709.
03.4 Wilhelm Anton, døpt 1710.
14 Det kan også oppfattes som at tyvene egentlig var ute etter tyvegods, men at dattera kom i veien under nattens innbrudd. Hun ble skadet av tyvene som forlot huset i panikk. Da ble døren ut stående åpen slik at hun ble nedkjølt. Hun døde derfor av skadene hun fikk og av nedkjølingen. (kilde: Skule Sørmo)
02.2 Mathias Wilhelm, fødselsår ukjent, d. 1741. Han ble i 1740 gift med enken etter en som
hadde vært kommandant på Christianso nær Bornholm. Hun var da 75 år gammel: Mathias Wilhelm var kaptein og borger av Helsingør i Danmark.
02.3 Johan Adolf, fødselsår ukjent, d 1735 i Larvik.
Brostrup Tax, [437] fødselsår ukjent, men en kilde antyder 1655. Dette kan være ren gjetning. Han døde under et besøk på Løkken Kobberverk og ble gravlagt 14. oktober 1738 ved daværende Lokken Kobberverkis Berg-Kierke på Svorkmo. Denne kirken var innviet i 1675, men ble tatt av flom i 1816. Kirken ble kalt "verkskirka" og lå på Skankebakken. Der er det senere reist en minnestein av Orkla Grube AB og stedets befolkning. Den nye kirken ble bygget på et annet sted. Brostrup var gift med en dame som var født Rambech. Hennes fornavn har jeg ikke funnet, men antar at det må ha vært Ingeborg. Fire av Brostrups fem barn fikk døtre, og alle ga den eldste datteren navnet Ingeborg. Flere av oldebarna fikk samme navn. Ingeborg døde mens barna var unge, før de selv hadde stiftet familie. Sannsynligheten taler for at Ingeborg levde til omkring 1722. Da tok nemlig hennes søster Elen over som husbestyrerinne. Overstiger Peder Rambech var bror til søstrene Ingeborg og Elen. Han var gift med Karen Lossius, datter av Obristoffer Lossius, kapellan i Kvikne i 1666, og fra 1667 sogneprest på Tynset. Brostrup var stiger ved Røros Kobberverk da han i 1702 ble innsatt som verkets første skoginspektør. Senere ble forstmenn ansatt. Da Kvikne Kobberverk startet på nytt i 1709 ble han ansatt som overstiger og styrer av gruvedriften. I 1724 overtok ban formelt som direktør, men reelt hadde han fungert som direktør i flere år. I 1727 måtte han fratre sin stilling. Det sies et sted at han knapt var av de beste som direktør, men at han sto seg godt med arbeiderne. Han hadde kanskje noe av den sosiale innstilling som preget hans far. Det sies også at han i stor grad var opptatt av privat forretningsvirksomhet, og derfor var meget borte. Dersom det er riktig at han var født i 1655, var han i 1727 kommet opp i etter den tids høye alder på 72 år. I så fall var det ikke så rart om han sluttet i sin stilling. Brostrup var velhavende da han var ung, men etter hvert som årene gikk ble han en meget gjeldsbunden mann. Han hadde ikke det nødvendige hell med seg i sin private forretningsvirksomhet. Blandt hans kreditorer i 1724 var Jonas Angell, negotiant i Trondhjem (negotiere - megle, handle). Brostrup stilte som pant 2/16 bergparter i det nye Faadalske kobberverk, og lånet var på 500 rd,. Brostrup Tax eide flere eiendommer i distriktet i kortere eller lengre tid: Orkelbogen, Botnan, Fossen, Gardia, Storåsen, Sletta og Knappset. En tid var han også bruker av gårdene Grøntvet og Stor-Innset. Da han kom til Kvikne i 1709 bygde han seg hus på Bergplassen. Det var dette stedet som fikk navnet Taxgaard, og her ble han boende. Da svenskene angrep Norge i 1718 gjorde Brostrup de forberedelser som var mulig for å kunne verge gruvene på Kvikne. De norske soldatene, som skulle ha vært der, ble imidlertid forflyttet til Elverum. Resten var uøvde mannskaper. De dro etter hvert hver til sitt for å berge sine egne saker som de tok med ut i skogene. Til slutt var nesten ingen igjen. Tax dro opp i gruvene for å berge verkets verdisaker, så langt det var mulig. Presten Buschmann ble av den svenske generalen bedt om å fortelle hvor de gruvene lå som han var sendt for å plyndre. Presten svarte at han som nordmann og embedsmann hverken kunne eller ville gi opplysninger som skadet landet. Generalen dro sverdet, men presten lot seg ikke skremme, og svensken måtte gi seg. Den del av gruvene hvor Tax og hans nærmeste
menn hadde søkt skjul ble imidlertid funnet av svenskene, og de ble tvunget ut. Kobberet klarte de således ikke å berge. Tax selv ble tatt med som fange da svenskene dro videre, men da de kom til Røros lyktes det ham å rømme. Han kom seg over til Gudbrandsdalen hvor han ble inntil han kjente seg trygg. Mens svenskene var på Kvikne innkvarterte de seg blandt annet på Taxgaard. Der tok de en mengde høy, mat, tobakk, vin og brennevin, klær o.a. for til sammen 350 rd. Bare på denne gården måtte man etterpå, på grunn av formangel, slakte 2 hester og 16 kyr, - nesten hele buskapen. I 1918 ble det på Taxgaard holdt en 200-års minnehøytidlighet med foredrag om disse hendelsene. Brostrup Tax var svært gjeldsbunden da han døde. Boots inntekt var 687 rd., mens utgiftene ble 2.274 rd., og boet var derfor insolvent. Hans svigerinne, "demoiselle" Elen Rambech, hadde vært husbestyrerinne hos ham i 16 år. Hun la ved oppgjøret frem en regning på 10 rd. for hvert år, til sammen 160 rd. Hun fikk imidlertid utbetalt kun siste års lønn. Brostrup Tax og hustru hadde fem barn:
03.1 Ovidia, f. 1701, d. 1785 På Kongsberg. Hun ble 1. gang gift med Per(Peder) Tøllevsen
Utby fra Tynset i 1738. Da Brostrup døde samme år ble de engene som utgjør Storås-gårdene solgt til fem bergmenn. Blandt disse var Ovidias mann. Ovidia og Per fikk to sønner, Brostrup og Tøllev. Familien bodde på Storåsen til Per Tøllevsen døde i 1742. Alt året etter giftet Ovidia seg på nytt. Hennes nye mann var Anders Thoresen fra Kvikne eller Røros. Da Ovidia døde 84 år gammel, levde ennå hennes mann. De bodde da på Kongsberg, men det er uklart når de flyttet dit. De fikk to barn: Ingeborg og Per.
03.2 Lorentz Albrecht, f. ca. 1704, d. 1779, ble gift på Kongsberg i 1741 med Karen
"Tross", f. ca. 1707, d 1789. Lorentz Albrecht var først bergkadett ved Kongsberg Sølvverk, deretter en tid ansatt ved Hadelandske Blyverk, men fortsatte på Kongsberg. I 1766 ble han "Geschworner" (edsvoren) og hadde overoppsynet med arbeidet og var ansvarlig for at tilmålt arbeid ble utført. 1 1779 ble det "Abschied mit Pension". Da var han 75 år. Han og Karen fikk to barn:
04.1 Ingeborg Marie, f.d. 1743.
04.2 Povel Tax, døpt pa Kongsberg i 1746. Ble gift i 1770 med Karen Povelsdatter Lie. De hadde to barn:
05.1 Ingeborg Cathrina, f. 1771, ble i 1792 gift med hammersmed Ole
Tollelen(eller Tøllevsen). Kanskje han var etterkommer av Ovidias sønn Tøllev.
05.2 Christian, f. 1774, d. 1775.
03.3 Gotthilf, f. 1708, d. 1749. Han ble gift med Karen Schielderup, f. 1701, d. 1747 i
barselseng. Hun var datter av sogneprest i Tolga Anders M. Schielderup og hustru Kirsten, f. Bernhaft. Som stamfar regnes Jens Pedersen Schielderup født i Danmark. Han ble den første protestantiske biskop i Bergen i 1557. Hans datter ble gift med
biskopen i Stavanger, hans sønn ble biskop i Trondhjem og hans sønnesønn ble biskop i Bergen. Helt opp til våre dager har flere i familien vandret den teologiske vei. Gotthilfs hustru hadde en tante, Gidsken Schielderup, som var gift med siste sogneprest i Tynset før Tylldal ble eget sogn. Altertavlen i Tylldal kirke er en gave fra henne. En av Gotthilfs døtre ble oppkalt etter henne. Karen og Gotthilf flyttet til Tynset etter at Brostrup Tax var død, og Storåsen og Taxgaard ble solgt ved auksjon. Med odelsrettsbrev ble Taxgaard kjøpt tilbake i 1746, men Gotthilf solgte den umiddelbart videre til en nevø av Karen. Sam nevnt tidligere (se 100.01), var Gotthilf en av de fem som kjøpte Faset etter Lossius' arvinger. For sin femtedel laget han to bruk, Sageng og Strømseng. Tidligere hadde han kjøpt Løkken av Lossius. Sageng solgte han etter kort tid. Ved auksjon i 1742 kjøpte han også gården Lian som ble solgt videre året etter.(se 134.02). Gotthilf hadde vært bergkadett ved Kongsberg Sølvverk, deretter stiger på Kvikne, og senere blandt annet hyttemester ved Stromshytten under Fredriks Gaves Kobberverk i Østerdalen. Karen og Gotthilf hadde barna:
04.1 Ingeborg Christine, f. 1741 og gift i Aamodt i 1762 med løytnant Jens
04.2 Kirsten, f. 1743.
04.3 Gidsken, f. 1745.
04.4 Elen, f.d. 1747.
03.4 Kirsten . Ble tip-oldemor til John Evensens hustru Karoline (se 240.01).
03.5 Elen. Ble tip-oldemor til Jahn Evensen (se 100.01
Ingrid Olesdatter [434] Familien til John Evensens oldemor (farfars mor) stammer fra gårdene Sandbakken og Lilleeggen på Tynset, blandt annet, Hennes farfar, som ikke var odelssønn, kom fra Sandbakken. Han ble gift med en av døtrene på Lilleeggen. Hustruens bror skulle bli morfar til John Evensen mor15. Vi skal derfor omtale slekten fra Lilleeggen senere. Sandbakken gård har hele tiden vært i familiens eie. En av de siste eierne hadde ikke barn, men han og konen adopterte en sønn som eierens bror hadde utenfor ekteskap. Han overtok gården i 1964. Det kan ellers nevnes at husene på gården har vært fredet av antikvarisk bygningsnemd fra 1918.
120.01 Tore Olesen [479] fødselsår og alder ukjent, men han må ha vært voksen omkring år1650. Hans opphav vites ikke, og hustruens identitet er totalt ukjent. Tore er nevnt som den første bruker på Sandbakken. I 1688 betegnes bruket som rydningsplass, og lå da under Prestegården. Men gården hadde alt i 1657 en hest og tre kyr. Barna var: 120.02 Ole , (se 120.02) 120.03 Anders, f. 1658. Han ble eier av gård i Alvdal. 120.02 Ole Toresen [477] sønn av Tore Olesen, var sannsynligvis født før1658. Alder ukjent. Han ble gift med Mali Jons-datter, født i 1661 og død i 1737, men hennes opphav er ukjent. Fra 1692 var Anders Lossius eier av Sandbakken, men i 1701 fikk Ole bygsel på 3 merk smør. I 1723 fikk han skjøte på eiendommen. Neste eier, sønnen Tore Olesen - født i 1691, er omtalt som en omtenksom og driftig gårdbruker. Det må imidlertid også Ole ha vært. Ved tellingen i 1723 var det på gården: 2 hester, 14 storfe, 16 sauer og 6 geiter. Ole og Mali hadde 6 barn. Tre jenter havner som koner på hver sin gård. Sønnen Tore overtok, som nevnt, gården. Sønnen Jon overtar en mindre plass (se 120.03). 120.03 Jon Olesen [475] sønn av Ole Toresen og Mali Jonsdatter, var født i 1689 og døde i 1773. Han var gift to ganger. Først med Goro Pedersdtr. fra Lilleeggen, sannsynligvis født i 1700 og død i 1753. Som enkemann giftet han seg så med Dorte Embretsdtr. fra Jordet, født 1 1709 og død i 1778. Jon Olesen overtok en husmannsplass som lå under Lilleeggen gård. Han hadde 9 barn, alle med sint første kone, Goro. Noen døde som barn. Av guttene reiste to til Trondhjem, mens den eldste, Ole, overtok plassen (se 120.04).
15 Korrigert til ”farmor” i manuset
120.04 Ole Jensen [473] sønn av Jon Olesen og Goro Pedersdtr., var født i 1726 og døde i 1799. Kvinnen han giftet seg med hette Kari Eriksdtr., ellers ukjent, Her kom åtte barn til verden. Datteren Dordi var vanfør. Etter at faren døde, han var da muligens enkemann, ble Dordi gitt hjem av en "bedrestilt" i bygda. To av søstrene var gift på andre gårder, mens søsteren Ingrid, født i 1759, ble gift på I Motrøen hvor hun fødte John Evensen farfar (se 100.02). Kirsti Evensdatter. [432]
John Evensens farmor kom fra gården Lilleeggen hvor hennes mor var odelsdatter. Hennes far kom fra gården Lian (se 134.02), Begge gårdene ligger på Tynset. Lilleeggen har vært i samme families eie i de vel 300 år den har eksistert. Den plass som var begynnelsen til gården, ble kalt Smedeggen. Dette navnet ble plassen gitt fordi grunnleggeren var smed. Siden ble hus reist på et annet sted på eiendommen, og ble da nabo til Storeggen gård. Navnet er derfor blitt Lilleeggen. Det antas imidlertid at det har vært bosetting her langt tidligere, men at begge disse gårdene ble lagt øde under Svartedauen i 1350. Denne pesten tok med seg ca. 1/3 av Norges daværende befolkning. Hans Evensen, som var gårdeier i årene 1915-1954, reiste en bauta hvor navnene på alle brukerne er hugget inn. Bautaen er plassert der den første bebyggelsen stod. planter som vokser er valgt som motiv på en annen side av bautaen, og på en tredje side står blandt annet følgende ord:
"Måtte den høyeste holde sin skjærmende hånd over såvel heim som slekt."
Gården er også på andre måter preget av kultur. Bortsett fra det aller første skjøte, som var skrevet på skinn, er alle senere skjøter tatt vare på og innbundet. Ellers finnes mange gamle bruks- og prydgjenstander. Blandt annet kan nevnes ridesalene for både brud og brudgom da odelssønnen Hans Evensen giftet seg i 1789, en gammel vugge med navnet på alle de barn som har ligget i den, skjønnskriftøving fra 1799, rokokkostoler, store ovner m.v. Peder og Mali hadde seks barn. Goro ble gift med Jan Olesen (se 120.03) og Hans var odelssønn (se 130.03). 130.01 Joen Olesen [486] opphav ukjent, var født i 1622 og levde til omkring 1700. Han kom fra Århus i Danmark, men det er uklart om hans kone var dansk eller norsk. Joen Olesen ble grunnleggeren av Lilleeggen, Han kom til Norge omkring 1650 - 60 sammen med L. Lossius, som var skiktmester ved Røros Kobberverk. Joen var smed, og på gården har det vært funnet slagg som viser at det har vart drevet jernblåsing der. Joen hadde firesønner. Den eldste, Rasmus f. 1657, fikk plassen som Jon Olesen fra Sandbakken overtok da han var gift med en niese av Rasmus, Goro (se 120.03). Sønnen Peder skulle overta Lilleeggen (Smedeggen) (se 130.02). 130.02 Peder Joensen [484]
yngste sønn av Joen Olesen, var født etter 1663, men alder ukjent. Han ble gift med Mali (Mari) Simensdatter. Det er uklart hvem hun var datter av, I 1699 fikk Peder skjøte av A. Lossius, som en gang eide meget store områder i distriktet (se også 100.01). Dermed eide Peder bruket. Han må ha drevet meget iherdig, for i 1723 var det på gården 2 hester, 14 storfe, 12 sauer og 5 geiter.
130.03 Hans Pedersen [482] sønn av Peder Joensen og hustru Mali Simensdtr., var født i 1702, men alder ukjent. Han ble i 1729 gift med Sigrid Olesdatter, datter av Ole Toresen på Sandbakken. Hun var født i 1697 og døde i 1795. Som nevnt under 120.03, så ble Hans Pedersens søster Goro gift med en bror av Sigrid, eller Siri som hun også er blitt kalt. Hans Pedersen fikk skjøte på Lilleeggen 1. desember 1739. Det antas at Hans og Siri fikk ti barn, men bare fire vokste opp, tre jenter og en sønn. Sønnen døde imidlertid i ung alder, og den eldste av døtrene, Mali, ble odelsdatter, (se 130.04).
130.04 Mali Hansdatter, [481] datter av Hans Pedersen og hustru Siri Olesdatter Sandbakken, var født i 1738 og døde i 1827. Hun ble gift med Even Olesen, sønn av Ole Gudbrandsen d.e. og hustru Kirsti Iversdatter, tidligere eiere av Lian gård. Even var født i 1738, men levealder ukjent, (se 134.02). Mali fikk overdratt eiendommen ved skriverskifte i 1796. I begynnelsen av 1800-tallet var det harde tider, og dette ser vi av minkingen i husdyrbestanden. Men denne hadde økt kraftig igjen omkring 30 år senere, Mali og Even hadde åtte eller ni barn. Datteren Kirsti, født 1777, ble gift på Motrøen (se 100.03). Foruten Kirsti og odelssønnen Hans, ble noen av de øvrige barna gift på gårder nær Tynset. Ellers skal nevnes:
05.2 Jon Evensen født i 1771, reiste til Nordland. Det antas at han virket som lærer i Alstahaug prestegjeld, et prestegjeld som er nært knyttet til dikterpresten Patter Dass, Jon er sannsynligvis blitt utdannet av presten på Tynset. Han må ha reist nordover før 1800. Nordøsterdøler hadde i årene rundt 1750 slått seg ned på flere steder i Nordland og - ikke minst - i Troms. De hadde behov for sambygdinger med lærerutdannelse. Noen så det derfor som et kall å virke som lærer nordpå for å hjelpe slektninger og kjente. Og de reiste til tross for de strabaser det medførte, og til tross for at det var mangel på lærere i hjembygdene.
05.3 Even Evensen født i 1781, var lærer på Tynset. Det er usikkert om han fikk noen videregående utdannelse, men det fikk i hver fall hans sønn,
06.3 Even Evensen født i 1822. Som brorsønn av Kirsti på Motrøen, ble han fetter av Even Larsen, Han kom til Bardu i 1837, kun 15 år gammel. Even ble kalt "Vetl-Even", sannsynligvis fordi både hans far og farfar hette Even. I Bardu ble han hetende det samme, men nu i motsetning til den eldre og
større Even Larsen, Forholdet mellom de to Even'er var som mellom far og sønn. Det synes som om "Vetl-Even" assisterte Even Larsen en tid som vikar og hjelpelærer. Det blir sagt at sistnevnte hadde kalt på ham som et godt emne da han i 15-årsalderen valgte å reise nordover, Even gikk ut fra Trondenes seminar i 1845, 23 år gammel. Han oppnådde sjeldne gode karakterer, og ble samme år ansatt som lærer ved Lenvik skole i Ofoten. I årene 1850-52 var han lærer ved Bergenget skole i Skogn Markabygd samme skole som John Evensen ble lærer ved 10 år senere. Som et foreløpig resultat av en religiøs krise, gikk Even Evensen ut av statskirken i 1852 og måtte samtidig forlate stillingen som lærer. I 1859 meldte han seg inn igjen, og fra da av virket han som legpredikant og kolportør for Trondhjems Indremisjon. Even Evensens første hustru var opprinnelig fra Gudbrandsdalen. Hun døde imidlertid på barselseng. Hans andre hustru var tremenning av John Evensens hustru, Karoline. Det kan nevnes at en sønn av Even i 1900 kjøpte Kvammen gård på Strinda. Selgeren hette Ole Olsen d.y. og var fra John Evensens morsætt. Han hadde flyttet nordover til Trøndelag som enkemann og giftet seg med Ane Blekkan fra Strinda. Det blir sagt om Ole Olsen d.y. at han hadde "noe verdig og patriakalsk over seg". En datter av ham var misjonær i Kina, men kom hjem helseløs og døde 17. mai 1897, bare 30 år gammel.
134.01 Gudbrand Olesen [489] opphav ukjent. Likeså når han ble født og hvor gammel han ble. Det må imidlertid kunne antas at han har sett dagens lys i løpet av årene omkring 1660. Hans kones identitet er også uviss. Gudbrand fikk i 1695 bygsel på gården Lien på Tynset. Eier var Lossius-familien. Gården ligger i lien (derav navnet) ovenfor Lossgård. Gudbrand var lagrettmann i 1695, 1700 og 1717. Han hadde fem barn. Den eldste, Ole, skulle overta gården (se 134.02).
134,02 Ole Gudbrandsen d.e. [487] sønn av Gudbrand Olesen, født i 1697 og død 1742. Han ble 1 1724 gift med Kirsti Iversdatter Trøen, født i 1706 og død i 1768. Ole fikk i 1721 bygsel på gården Lien som Chr. Lossius da eide. Ved salget av Lossius-godset i 1738 kjøpte Ole de to Lien-gårdene som han og hans far hadde bygslet. Derav er flertallsformen Lian oppstått, men den er brukt i kirkeboken alt i 1732. Det var en god gård, men gjelden var stor. Da Ole døde i 1742 var ingen av barna blitt voksne. Det ble holdt auksjon, og tilslaget fikk Gothilf Tax, men han kvittet seg med gården ett år senere. Ole og Kirsti hadde seks barn. Det yngste, sønnen Even, skulle bli husbonde på Lilleeggen (se 130.04) og far til Kirsti, som ble husfrue på Motrøen. Karen Ingebrigtsdatter Øverby. Johns mor [374] John Evensens morsætt stammer fra Tylldalen. Dette distriktet hørte inn under Tynset før det ble egen kommune. Inntil for få år siden, førØsterdalsveien ble opprettet, var det veien fra Tynset via Tylldalen som ble benyttet.
Morens ætt er fra Tylldalen både på mor- og farsiden. Begge familiene er blandt de eldste i bygda, og ble regnet som opplyste og velhavende innbyggere. Om enn ubevisst ble det også et kulturelt preg over folket og deres omgivelser. John Evensen morfar tilhørte Øverby-slekten, og mormoren var medlem av Hokstad-slekten,
140.00 Øverby. Navnet er gjennom tidende blitt skrevet på forskjellige måter. 11528 hette det Øffuerbu, i 1723 Øfverby og senere Øverby. Det er antatt at det er det eldste gårdsnavnet i bygda. Det ble flere Øverbygårder, og disse 14 samlet ien klynge kalt Øverbygrenda. Endelsen -by eller -bø er et gammelnorsk ord for gård, og ofte var gården et midtpunkt. Denne endelsen ble brukt ved opprettelsen av hovedgårder i årene 550 - 800. Men betydningen av denne endelsen er forlengst glemt. Derfor blir Øverby til daglig kalt "Yrby-gar’n". Senere overtok endelsen -stad, som også betyr gård. Det antas at Øverby-gårdene har tilhørt Kronen eller Kongens almenning. Deretter har Anders Lossius vært eier frem til 1723-35. Øverby-gårdene besto av 7-8 bruk, som hadde sine egne navn: Utistu, Nystu, Oppistu, Søstu, Klokkarstu, Innerstu og Øverbymoen. Gårdene var, som nevnt, samlet i en klynge. Dessuten lå de et stykke opp fra dalbunnen. Gårdene var på denne måten bedre i stand til å beskytte seg mot uønskede elementer, og ble ikke så hardt rammet av oversvømmelse. Det kan nevnes at Øverbygrenda har et av de eldste springvannsanlegg i bygda. Det ble lagt rør av digre furustokker av bøndene selv. Basseng ble gravd rundt en åre. Denne fikk særskilt utløpsrør, slik at det ble lett å tømme "kommen" ved rensing. Arbeidet ble utført i 1820-årene, og springvannet ble kun innlagt i fjøsene. Det store husdyrholdet var muligens avgjørende for plasseringen. Kanskje man lettere unngikk frostskader ved denne plasseringen. Etter hvert som lov og orden gjorde det forsvarlig, flyttet flere ned i dalen. Der ble det også etablert nye bruk. Alle sønnene var ikke odelsgutter, og gårdene måtte deles,
140.01 Ole prestens medhjelper, er omkring 1648 nevnt som bruker av Øverby. Hen antas å være en av de mange fedre til familien vår. Jeg vet ikke hvem hans kone kan ha vært. Ole hadde en sønn ved navn Tollef. Det må antas at han er identisk med Torleif, som er nevnt som en av brukerne i 1665 (se 140.02).
140.02 Tollef Olsen [429] sønn av Ole, må ha vært født i første halvdel av 1600-tallet. Hans alder og hvem hane hustru var, er ukjent. Tollef, eller Torleif som han også er kalt, var blandt brukerne i 1665. I 1667 var det seks brukere på Øverby, og husdyrene besto av 11 hester, 99 storfe og 75 sauer. Kanskje var det hele på den tid et kollektivt bruk, disponert av brukere fra samme familie? Men i 1688 har det øyensynlig skjedd en oppdeling. Da var Tollef bruker av 5 ksk.(kalveskinn) 1 ½ gråsk. i Øverby. Sannsynligvis besto dette av Øverby søndre og mellom (Søstu). Gården er en av de eldste i Øverby-grenda, og har visstnok stått på samme sted i alle sine dager.
Tollef hadde ihvertfall ett barn: 03.1 Ole (se 140.03).
140.03 Ole Toilefsen [427] sønn av Tollef Olsen, var muligens født i 1667 og døde i 1741. Han var første gang gift med Eli Arnesdatter fra Overby. I 1718, samme år som svenskene "gjestet" Kvikne, kom de også til Tylldalen hvor de holdt jul. Og der ble de til de fikk vite at kong Karl XII var falt. Ved avreisen, det vil si startet tilbaketrekningen som endte så tragisk i Jämtlandsfjellene, ville de brenne gårdene. De satte ild på neverfar i et utloft, men fikk det ikke til å brenne. Dette utloftet fra Søstu er bevart, og står på Tynset museum. Svenskene satte deretter ild på en halmstabbe, men heller ikke denne ville brenne. De sa da at gårdene måtte være hellige og dro uten å se dem brenne. Et stabbur fra denne tid står ennå på gården. Døren på dette erfra en av de gamle Tylldalskirkene, altså fra før 1736. Stuen på Søstu ble bygget samme år som den nye kirken i 1736. Som enkemann giftet Ole seg for annen gang i 1729 med Kirsti Larsdatter Søgård. Han var da over 60 år. I første ekteskap hadde Ole en sønn 04.1 Arne (se 140.04)
140.04 Arne Olsen [424] sønn av Ole Tollefsen og Eli Arnesdatter, døde i 1751, alder ukjent. Han ble gift med Marit Lars-datter fra Prestegård, født i 1695 og død i 1763. Arne ble den første eier. Han fikk i 1723 skjøte av Lossius' arvinger på 5 ½ ksk. Ved skiftet etter Arne, som må ha funnet sted i 1765, er det nevnt seks barn: Lars, Ole, Jon, Eli, Siri og Knut. Den eldste 28 år og den yngste 11 år. Avbarna kan nevnes:
05.1 Lars Arnesen ble gift med Sigrid Olsdatter Graven. Han var eier etter faren, men døde
27 år gammel, og var barnløs. Om enken står det i kirkebøkene at hun 1 1766 "ble trolovet med den ærlige, velagtede og forstandige mand Erik Nilsen Nordre Onset af Rendalen".
05.2 Jon Arnesen fikk skjøte på Søstu i 1765. Han var gift med Brynhild Eriksdatter Røe,
som døde i 1832 - 93 år gammel. Jons oldebarn Arne Jonsen den andre solgte gården i 1890 til en utenfor familien. Dermed gikk Øverby søndre og mellom ut av ættens eie.
05.5 Knut Arnesen (se 140,05).
140.05 Knut Arnesen [422] sønn av Arne Olsen og Marit Larsdatter, var muligens født i 1742 og døde i 1810. Han ble første gang gift med Kirsti Brynhildsdatter Hokstad, men hun døde i 1993 bare 28 år gammel. Senere ble Knut gift med Berit Eriksdatter Graven. Med henne hadde Knut fem barn, Fra første ekteskap var det kun en sønn, og han skulle overta gården. 06.1 Ingebrigt. Navnet er blitt skrevet Embret og Engbret.(se 140.06) Knut Arnesens mor, Marit Larsdatter, fikk i 1750-årene utlagt som føderåd 1 3/10 ksk. av Søstu. Dette var begynnelsen til gården Engen søndre (Enga), opprinnelig Engen, som selvstendig bruk. På kort tid ble denne gården et større bruk, og med jordvei den største i bygda. Tidligere hadde jorden vært brukt som slåtteng under hovedbrukene på Øverby. I 1764
ble gårdparten overlevert sønnen Lars Arnesen som fra før hadde hjemmel på storparten av gården Søstu Øverby. Men han døde, som nevnt, i ung alder. Enken etter Lars, Sigrid, ble annen gang gift med Erik Nilssen Nordre Undset fra Øver Rendal. Han solgte i1769 hovedandelen til Lars' yngre bror, Knut Arnesen Øverby. Etter Knuts død i 1810 ble eiendommen ved skiftet taksert slik: gården Øverbyengen 500 rd., plassen Storflom i Brydalen 200 rd., engslettet Nytrøa 150 rd., en skogteig lengre unna 16 rd., og husdyr, innbo og løsøre 885 rd. Nettoformuen var 1399 rd.
140.06 Ingebrigt Knutsen Øverby [420] sønn av Knut Arnesen og Kirsti Brynhildsdatter, var født før eller senest i 1773, det år da hans mor døde, Hans alder er ukjent, men det synes som han levde ennå i 1839. Han ble gift med Marit Olsdatter fra Hokstad nordre i Tylldalen, datter av Ole Arnesen Øverby og True Toresdatter. Også hennes fødselsår og alder er ukjent, men det er mulig at også hun levde i 1839. Ingebrigt har ide fleste kilder navnet Embret. Det betyr "den lysende høvding". Sannsynligvis er skrivemåten blitt påvirket av den daglige uttale på bygdemålet. Det er ikke klart når Embret, som skulle bli John Evensens morfar, overtok farsgården. Med stemor og fem halvsøsken ble kanskje skiftet og utløsningen vanskeligere enn under "normale" familieforhold. Embrets økonomi ble sikkert dårligere. Dessuten spilte det store pengefallet i 1816 utvilsomt en viss rolle. I 1817 ga Embret skjøte til halvbroren Arne på en del av den slåtteng som hørte under Engen søndre. Dette ble begynnelsen til gården Rønningen søndre. Gården lå i dalbunnen og ble derfor hetende "Neatæ". Den har hele tiden vært i familiens eie. I 1822 solgte Embret halvparten av sin gård til Just Wessel, hvis farfar var bror av Peter Wessel som ble adlet med det ikke helt ukjente navn Tordenskjold, kun 25 år gammel. Flere pengesterke byfolk var blitt "liebhabere" til slike eiendommer, og det er antatt at andre sto bak Just Weasel ved dette kjøpet. Salgssummen var 600 spd. Samme året solgte Embret den andre halvparten ved auksjon for 490 spd. til lensmann Monsen i Tynset. Enda ett av Øverby- brukene var ute av familiens eie. Embret og Marit reiste så umiddelbart til Bardu og bodde en tid i Skoelvdalen. Etter at John Evensens far kjøpte gården Skoelvli 1839 ble de visstnok boende der en viss tid. Hvor de kan ha bodd før og etter den tid, har jeg ikke undersøkt nærmere. En ting synes klar: Embret og Marit må ha forlatt bygden på sine gamle dager. De er nemlig ikke oppført blandt døde i Bardu. Embret og Marit hadde åtte barn: True, Kirsti, Knut, Ola, Berit, Ingrid, Marit og Karen.
07.1 Ingrid, f. 1807, d. 1872, giftet seg med bonden på Rydningen Øver. Han var enkemann
og 26 år eldre enn Ingrid. De fikk tre barn, og den ene datteren Serina, ble gift med John Fossmo, Målselv. Disse er oldeforeldre til Åse Normo Løvberg.
07.2 Marit, f. 1810, d. 1885, var første gang gift med Simon Olsen på Viken søndre. De
hadde kun en sønn. Som enke giftet Marit seg med John Olsen på Aasen gård.
07.3 Karen ble John Evensen mor (se 100.04).
De øvriges skjebne har jeg ikke undersøkt.
146.00 Hokstad Som nevnt under 140.00 så ble stad-endingen tatt ibruk etter at by-endingen hadde vært benyttet gjennom en lang epoke. Stad-endingen ble således brukt for over 1000 år siden. Hokstad-gårdene har sannsynligvis en lang sagatid bak seg. Navnet er imidlertid ikke nevnt skriftlig før på 1400-tallet. Da er det skrevet Hackosta. Det er antatt at navnet skriver seg fra mannsnavnet Håkon eller Hakkon. Dialekten har så gjennom årene skapt navnet Hokstad. I 1528 blir det skrevet Hakestadt, i 1577 Hogstadt, og i 1665 Hogstad. Bruken av "g" istedet for "k" skyldes utvilsomt fordanskingen i sproget. Eierne, eller brukerne, på gården blir ikke nevnt før på 1500-tallet. I 1528 heter brukeren Ellef, i 1618 Rasmus og i 1632 Jon. Kun fornavnene er nevnt. Men i 1648 blir Engelbret Jonson nevnt som bruker, og i 1661 heter de tre bygselmennene under Kronen:
Engelbret Jonson f. 1601 Engelbret Olson f. 1622 Berevend Olson f. 1601
Ut fra den gamle skikken at eldste sønn fikk sin farfars navn, vil jeg anta at Engelbret Olsen kan regnes for å være av første generasjon på en av våre familiegrener. De førstnevnte brukerne er det for få opplysninger om til å kunne si noe om slektskapsforholdet. Gårdene ligger et godt stykke opp fra dalen, og derfra kan man se utover hele østsiden av bygda. De tre eldste gårdene er bygd tett inntil hverandre og ligner et lite borgfeste. Hensikten var sikkert den samme som for Øverby, å trygge hverandres liv og eiendom. Ved oppdelingen i separate bruk, ble Hokstad nordre overtatt av våre forfedre. Den var på familiens hender første gang i over 100 år. Den ble så solgt til en mektig herre, proprietær og landhandler Per Tangen fra Tynset. Noen år senere, i 1858, kjøpte han også Engen søndre av Just Wessel for 1800 spd., se 140.06. I 1922 kom imidlertid gården igjen på slektens hender, Da ble gården overtatt av Arne Olsen den tredje. Men så solgte han den igjen alt året derpå da hans kone døde. Han flyttet til Vang på Hedmark. Men så i 1940 kjøpte han gården tilbake, og siden da har den vært i slektens eie. Til minne om gammel velstand er det på gården en stor og prektig østerdalsstue, bygd i 1789 og malt i 1819. I denne er det blandt annet flere kunstnerisk utskårne skap, gammel veggklokke med hus, samt en stor grøtsteinspeis.
146.01 Engelbret Olsen opphav ukjent. Han var, som nevnt, født i 1622. Hvor gammel han ble, og hvem hans kone var, har jeg ingen opplysninger om. Samlet på de tre opprinnelige brukene var det i 1661 6 hester og 42 kyr, og såkornet utgjorde 6 tønner. Han antas å være far til 02.1 Ole Engelbretsen (se 146.02).
146.02 Ole Engelbretsen antas å være sønn av Engelbret Olsen. Hans fødselsår, hvor gammel han ble, og hvem han var gift med er ukjent. I 1723 var husdyrholdet 9 hester, 38 kyr og 36 sauer. De hadde 80 lass høy og 6 tønner såkorn. Samme år, 1723, ble Ole Engelbretsen sittende som bygsler av Hokstad nordre (Nordstu). Det regnes som helt sikkert at denne garden er det gamle hovedbruket. Skylden var 8 ksk. Men også denne gården skulle minke i løpet av årene. I 1888 var fem parseller solgt. Vi vet om følgende to barn:
03.1 True Olsdatter (se 146.03).
03.2 Engebret. Han døde i ung alder.
146.03 True Olsdatter, datter av Ole Engelbretsen. Også hennes fødselsår og alder er ukjent. Hun må imidlertid. være født i siste del av 1600-årene. Hennes mann var Peder Arnesen Søgård. Samme år som hans svigerfar bygslet Hokstad nordre, bygslet Peder Arnesen 8 ksk. av Lossius arvinger for 120 rd. True og Peder hadde to barn:
04.1 Ingrid (se 146.04),
04.2 Embret Han ble i 1739 gift med Gore Jonsdatter Øverby, men de ble barnløse,
146.04 Ingrid Pedersdatter datter av True Olsdatter og Peder Arnesen Søgård, fødselsår og alder ukjent. Hun ble i 1739 gift med Tore Jonsen Øverby, en bror av Goro Jonsdatter som samme er ble gift med Ingrids bror Embret. Kanskje de ble viet samtidig og feiret dobbeltbryllup? Det synes forøvrig som det har vært en rik utveksling av ekteskapskandidater mellom Øverby- og Hokstadgårdene. Ingrid og Tore hadde en datter, som ble oppkalt etter sin mormor: 05.1 True (se 146.05).
146.05 True Toresdatter datter av Ingrid Pedersdatter og Tore Jonsen Øverby, fødselsdato ukjent, døde i 1811. Hun ble gift med Ole Arnesen Øverby, sønn av Arne Olsen (se 140.04), døde i 1796 nesten 70 år gammel. True og Tore fikk i 1760 skjøte på 4 ksk. og i 1769 på resterende 4 ksk. av Trues morbror Embret (se 146.03). Erobret og hans hustru Goro fikk ingen barn, som nevnt. Kjøpesummen var 938 rd. pluss føderåd. Ved skiftet i 1795 viste jord og løsøre en samlet verdi på 1299 rd. Nettoformuen var 1260 rd. Etter verditakstene på den tiden var det bra velstand på gården. Av bøker fantes Müllers huspostille, en pastille av Spangerlei, "Almuens lærer" i tre bind, samt lovboken.
True og Ole hadde syvbarn: Embret, Arne, Tore, Goro, Ingrid, Lars, samt 06.1 Marit, som ble John Evensen mormor (se 140.06). 2. Karoline Eriksens slekt
Fedrene i rett linje Slekten til Karoline, John Evensen hustru, stammer hovedsakelig fra Hegra. Hennes farmor var imidlertid kommet fra Alvdal i voksen alder, sammen med flere av sine søsken. På farssiden har familien tilknytning til gården Østre Raaen. Det synes også som at familien har røtter hos de som vokste opp på Skjølstadgårdene. Disse gårdene ligger samlet i en gruppe, på samme måte som "by-" og "stad-gårdene" i Tylldalen. Disse endelsene betydde gård, som jeg nevnte tidligere. Men disse endelsene ble hovedsakelig knyttet til gårder som var et midtpunkt. Og Skjølstadgårdene var et midtpunkt. På Skjølstadgårdene sto i sin tid en kirke. Kilder sier at i Olav Engelbrektsons jordbok fra 1530 var "Skiølstadz Kirkia" nevnt. Omkring 200 personer skal også være begravet der. De eldste kjente data om gårdene går også tilbake til 1500-tallet. Men de har eksistert meget lengre tilbake i historien. På grunn av mangelfulle opplysninger er det vanskelig å fastslå hvor langt tilbake i historien slekten går på Østre Raaen. Garden var bygslet av Stjørdalen pastorat, men landskyld ble betalt både der og til Reinsklosteret. Det er nevnt brukere helt fra midten av 1500-tallet. Ved matrikuleringen i 1866 var jordvidden 156 mål. innmark. Buskapen besto av 2 hester, 8 kyr, 16 sauer og 1 svin.
200.01 Anders Raaen Fødselsår og alder ukjent. Det er også uklart hvem han var sønn av. Jeg antar at han kan regnes å tilhøre første generasjon, men må selvsagt ta visse forbehold. Hans hustru hette Marit, men hennes etternavn bar jeg ikke brakt på det rene. Den forrige brukeren på Østre Raaen, Gunnar Raaen, var på gården ihvertfall i årene 1211 - 1714. Det er selvfølgelig en mulighet for at han kan ha Vært far til Anders, men jeg har ikke funnet noen opplysninger som bekrefter en slik teori. Etter Anders kom en ny bruker til gården i 1734. Den eneste gjenlevende av Anders tre sønner hette Erik, og han var da bare 13 år gammel. Den nye brukeren hadde blandt annet en datter ved navn Petronella. I 1772 overtok en ny bruker gården, og samme år ble Petronella gift med ham. Hans navn var Anders Eriksen. Det synes som han må ha vørt sønnesønn av Anders Raaen (se 200.02 og 03).
200.02 Erik Andersen, fødselsår 1721, alder uviss. Dersom min antagelse er riktig blir han annen generasjon i Karoline Evensens farsslekt. Hans hustrus identitet er ikke bragt på det rene. Hans sønn heter Anders. (se 200,03)
200.03 Anders Eriksen, sannsynligvis sønn av Erik Andersen, mor ukjent, var født i 1742 og døde i 1811. Han var gift med Petronella Nilsdatter, datter av Nils Ivarsen, bruker av Raaen Østre fra 1734 til 1772, og hustru Ingeborg Halvorsdatter, født i 1714 og død i 1773. Anders bygslet gården i 1772, etter sin svigerfar, og garden var igjen på gamle hender. Han ga imidlertid opp garden i 1800. Den ble overtatt av det eldste barnet, datteren Ingeborg, og hennes mann. Barn:
04.1 Ingeborg, f. 1774, d. 1826, ble gift med Gunnar Haftorsen fra Kvål. Han fikk i 1823 kgl.
skjøte på Midtre Raaen, men solgte den videre til en bror av seg. Østre Raaen har hele tiden vært i familiens eie, dersom den ikke relativt nylig er blitt solgt.
04.2 Erik (se 200.04).
200.04 Erik Andersen sønn av Anders Eriksen og Petronella Nilsdatter, var født i 1781 og døde i 1850. Han giftet seg 13, mars 1806 i Hegra med Kari Blaastrupsdatter, født 1783.i Lille-Elvdal (nu Alvdal) og døde i 1867. Hun var datter av Kirsten Tax` sønn, Blostrup Olsen, og Marit Rasmusdatter (se 240.02). Da jeg så Karis etternavn, fikk jeg straks en mistanke om at det skrev segfra Brostrup-navnet, og at hun kunne stamme fra Brostrup Tax. Sannsynligheten for at så var tilfelle ble ikke mindre da jeg fant at Kari var fra Lille-Elvdal - eller Alvdal som det nu heter. Ved å vende blikket sydover fikk jeg dette bekreftet (se 240.02). I de såkalte "gamle dager" var det ikke sjelden at navn ble skrevet feil når de ble ført inn i kirkeboken eller andre offentlige journaler.
Sannsynligheten taler for at Kirsten sønn var bestemt å skulle hete Brostrup. Dette er, både på grunn av dialekten og "mishøring" hos presten, blitt til Blostrup. Når så Kari, som var blitt hetende Blostrupsdatter, skulle gifte seg og navnet innføres i kirkeboken for Hegra, ble det av presten oppfattet som at hennes etternavn var Blaastrupsdatter. La meg tilføye at Brostrup var et sjeldent egennavn. Egentlig er navnet et dansk familienavn, ifølge en kilde.
Kari og Erik bosatte seg på Nordvang, en tidligere husmannsplass kalt Borraastrøen. Ved folketellingen i 1875 besto buskapen av 2 kyr, 6 Sauer, 5 geiter og 1 gris. Men da hadde andre overtatt bruket. Til 1811 bodde Erik og familien på en husmannsplass under en av Hoven-gårdene. Barneflokken besto av:
05.1 Marit, f. 1806, d. 1885. Hun var først gift på Frosta, senere med John Johnsen fra
Strinda. De bodde på Braattet, en husmannsplass under Klevaune-gårdene. John var bygdevekter. Vi har alle hørt om vekterne som vandret gjennom bygatene nattestider for å våke over borgernes sikkerhet. Men bygdevekteren er kanskje for mange en mindre kjent autoritet. Christian "kvart" utstedte lov om bygdevektere i 1604. De skulle sørge for at tatere, andre omstreifere uten lovlig ærend skulle sendes til fogden. Enkelte steder hette
det i stillingsinstruksen at de skulle påse at fattige som var i legd fikk forsvarlig behandling, og at barn i oppfostring hos fremmede ikke led overlast. Ingen måtte heller gjøre "ulovlig arbeide" på søndager. I en av Romsdalsbygdene var det bygdevekterens oppgave å påse at kirkegjengerne inntok sine "rette" plasser under gudstjenesten. Ja, bygdevekteren hadde en mangfoldig oppgave mange steder.
05.2 Ingeborg, f. 1809 d. 1864, var gift og bosatt på Øver Hjelmen gard i Skogn Markabygd.
05.3 Anders, f. 1811. Han giftet seg i 1832 med Sigrid Larsdatter, f. 1817. Hvis årstallene er
riktige, kan det ha vært bare 21 og 15 år gamle da de giftet seg! De fikk tre barn og flyttet til Frosta i 1839.
05.4 Ola (se 200.05)
05.5 Petrikke, f. 1820.
05.6 Blaastrup, f. 1822, d. 1824.
05.7 Bersvend, f. 1827. Flyttet til Skogn i 1847.
200.05 Ola Eriksen, sønn av Erik Andersen og Kari Blaastrupsdatter, var født i 1817 og døde etter 1901. Han ble 27. mars 1843 gift med Ane Johansdatter Bruaas, født i 1820, datter av Johan Larsen Bruaas og Anne Ivarsdatter Bjørdalen. Ane er et sted kalt Anne, som moren. Ved folketellingen 31. desember 1901 bodde Ola hos sin datter og svigersønn på Nidarvold skole. Fire generasjoner var til stede. Den yngste var ett av Olas oldebarn, Jenny Harper. Hun var på besøk. Ola var eneste bruker av Skjølstadgjerdet, en husmannsplass under Vestre Skjelstad i Hegra. I 1846, i ung alder med andre ord, flyttet han med familien til Skogn. Der bodde han på Harehaugen under Sjaastad. Ola og Anne hadde bare to barn: 06.1 Karoline (se 100.05) 06,2 Johan, f. 1844, d. 1845.
240.01 Ole Pedersen, opphav ukjent, var født i 1699 og døde i 1768. Han ble gift med Kirsten Tax, datter av Brostrup Tax og hustru født Rambech,født i 1710 og død før 1763 (se 110.05.4). Kirsten og hennes yngre søster, Elen, skulle bli tip-oldemodre til henholdsvis Karoline og John Evensen. Ole Pedersen arbeidet i Kvikne gruver da de ble kjent, og han bodde på Bergplassen. Senere flyttet Ole og Kirsten til Alvdal. De ble de første man vet om som bodde fast på et sted som er blitt hetende Blostrupsplass. Da gruven i Bogsberg kom i gang i årene 1657 - 1673, bodde det en utlending der når han var på inspeksjon. Han hadde store andeler i gruvene der, Bergmester Jacob Mathias Tax hadde eiendeler i gruvene, og han kan ha bodd der under besøk. Men det må bli årene før 1670. Plassnavnet skriver seg sannsynligvis fra da Kirstens sønn, Blastrup Olsen, bodde der. I nevnte tidsperiode foregikk av og til så meget "rart" i stuen. "Det ble tent så mange lys", blir det sagt. Det er ikke usannsynlig, tvert imot, at Tax-familien var katolikker da de kom til
Norge, og mange tente lys hører med til en andakt. En katolikk kom imidlertid ikke i vigslet jord når han døde her i Norge. Derfor gikk mange katolikker over til protestantismen, og, kanskje ikke minst, på grunn av barna. Kirsten og Ole hadde to Sønner:
02.1 Blostrup (se 240.02)
02.2 Jakob Mattis. Også her er det en "feilskrift” tror jeg. Hans skjebne er ukjent.
240.02 Blostrup Olsen sønn av Ole Pedersen og Kirsten Tax, var født i 1734, men det er ukjent hvor gammel han ble. Han var gift med Marit Rasmusdatter, foreldre Rasmus Olsen og Karl Olsdatter, født i 1745 og død i 1828 (se 242.04). Blostrup arbeidet utvilsomt i gruvene. Blostrupsplassen var meget liten og sikkert ikke beregnet å skulle bli et lite bruk. Blostrup og Marit fikk tolv barn, men bare to av disse ble boende i bygda. Følgende seks dro nord for Dovre; fire til Stjørdal/Hegra, en til Frøya og en til Alta:
03.1 Ola, f. 1772, ble gift med Kari Olsdatter fra Lille-Elvdal. De bodde på Almotrøen i
Hegra. Deres sønn Anders skulle bli svigerfar til Even Evensen, fetter av John Evensens far, (se 130.06.3). Ola, som ble kalt Ole Blostrup, var kjent som en meget god skytter.
03.2 Ola (ikke uvanlig at to barn fikk samme navn, slik navnereglene var på den tid) var født i
1778 og død i 1854. Han ble gift med Enfrid Eilivsdatter. Bodde først pa Honesaunet i Hegra, og ble senere bruker på Husbyaunet i Stjørdal.
03.3 Kirstine, f. 1781, d. 1862, ble gift med John Eriksen på Vestre Skjølstad gård. Gården er
fremdeles i familiens eie. En av Kirstines etterkommere ble organist i Hegra kirke.
03.4 Kari Blostrupsdatter (se 200.04)
03.5 Ingeborg, f.1787, ble gift med alvdølen Ola Simensen Steimoeggen. De reiste til Alta
hvor Ola arbeidet ved kobberverket mens det gikk på sitt beste.
03.6 Blostrup Blostrupsen f. 1774 ble i 1799 gift med Brynhild Embretsdatter Øren, f.1770 i
Blostrup Blostrupsen De bodde først på stedet Folmoen, og her ble de to eldste barna født. Blostrup hadde da sitt virke i smeltehytta. Men da malmtilførselen minket måtte han dra til Rødalsgruven, Predriks Gave, samme sted som An-Magritts umistelige Johannes ble sendt til i en periode. Bryn hild fulgte led, og her fødte hun de to neste barna. Flere av Blostrups søsken var, som nevnt, dratt nordover tidligere, men i hungersåret 1812 måtte også Brynhild og Blostrup ta vandringsstaven fatt. Deres fire barn var da i alderen fire til tolv år. Samtidig bar Brynhild på det femte barnet. Det er skrevet en roman som begynner med deres vandring. Hovedpersonen i romanen er den da tiårige datteren Gullaug. Forfatteren, Bj. Th. Røkkum, er hennes etterkommer, og boken ble utgitt på eget forlag.
Familien tok først opphold i Øksendal på Nord- møre og der fødtessønnen Ola. Men de var tydeligvis på gjennomreise - eller vandring er vel en riktigere betegnelse. Do var nok blandt de mange andre ukjente som det året ble sett på som en plage av de fastboende i de bygdene de passerte. Derfor ble oppholdet i Øksendal av kortest mulig varighet. Det er antatt at de hadde tatt sikte på Stjørdal/Hegra og de søsken om hadde slått seg ned der. De levde bra, sett ut fra datidens forhold. Men før Brynhild og Blostrup kunne dra videre, såde seg nødt til å forlate døtrene Marit og Gullaug. Det var neppe med lett hjerte de overlot dem til pleie-foreldre. Reisen tok imidlertid en annen retning enn sannsynligvis planlagt. I 1813 befinner Blostrup samt kone og barn seg i Budalen: en gård øversti Fillfjorden på Hitra. Samme ar døde sønnen Ola. De ble der noen år, og døtrene Stine og Kornelia Maria ble døpt der. I kirkeboken blir husfaren oppført som "innerst" Blostrup Budalen. En "innerst" var ofte en landarbeider som bodde til leie på landet, men hadde ofte egen husholdning. Han kunne også vie skomaker, snekker Avhengig av hvor etterspurt han var, kunne stå lavere enn en husmann på den sosiale Blostrup ble raskt kjent som en dyktig fisker. Og Fillfjorden var fiskerik. Vi må derfor gå ut fra at han ville ha slått seg til ro der dersom han hadde hatt fast grunn under bena. I skiftet etter hans mor i Alvdal i 1829 bor Blostrup imidlertid i Froan på Nord-Frøya. Han var da husmann i Støa på Sauøya under daværende væreier i Froan. Han hadde en etter måten bra husmannsplass. Og husmennene i Froan hadde relativt gode vilkår. De hadde nok fisk å ta av rett utenfor stuedøren, og avstanden mellom bønder og husmenn var langt mindre enn i innlandet. De fisket blandt annet sammen, og da var dyktigheten avgjørende for hvem som skulle være bas. Marit og Gullaug ble boende ikke så svært langt fra hverandre. De holdt sammen under oppveksten, et samhold som sikkert ble styrket ved at de var blitt foreldreløse. Men i 1825 døde Marit da hun fødte en datter utenom ekteskap. Han som hadde higet etter henne ville ikke påta seg noe ansvar. Datteren fikk sin mors navn og ble gift med sin fetter, sønn av Gullaug. Gullaug ble som gift boende ved Nesset i Romsdal. Sin mor så hun aldri igjen, og faren besøkte henne og søsteren et par ganger mens de ennå var barn. Deres foreldre og søsken levde utvilsomt i trange kår mens Marit og Gullaug ennå var barn. Materielt sett kan dette ha vært riktig, men ifølge romanen følte Gudlaug en viss bitterhet over den skjebne som rammet henne og søsteren. Og ingen kan erstatte foreldre, hva det følelsesmessige angår. Gullaug døde som kårkone på den plassen som hun og hennes mann hadde reist. Sønnen Bersvend Hansen overtok plassen. Barnebarna dro imidlertid hovedsakelig til Amerika. For noen år siden var to amerikanske leger, to brødre, på besøk i Nesset for å se plassen hvor deres mor eller mormor hadde trått sine barnesko. Både Gullaug og hennes søsken har etterlatt stor slekt. Mange av disse ble boende ved kysten mellom Kristiansund og Trondhjem.
242.01 Ola Rasmussen foreldre ukjent, fødtes i 1609. Det er heller ikke kjent hvor gammel ban ble og hvem hans hustru var. Ola Rasmussen er således den eldste jeg har kunnet oppspore av Kari Hlostrupsdatters morsætt, og den kommer fra Ligården i Alvdal. Gården var lenge under Kronens eie, men i 1688 står en assessor som innehaver. I 1919 blir brukeren selveier.
Ola var første bruker av gården, og det var i årene Era 1653 til 1680. Han hadde i 1666 fire sønner i alderen 3 til 8 år. De to eldste hette Rasmus og Jon. Rasmus ble bruker i 1688. Han og hans kone fikk imidlertid ingen sønner, og døtrene ble gift og bosatt på andre gårder. Han overlot derfor gården til Ola Jonsen, som må vøre sønn av Rasmus' bror Jon.
242,02 Jon Olsen sønn av Ola Rasmussen, var født i ca. 1660. Hans levealder og hvem han ble gift med er ukjent. Som nevnt under 242.01 må det antas at han hadde en sønn, Ola. Han skulle bli bruker på Ligården etter sin farbror Rasmus Olsen.
242.03 Ola Jonsen sønn av Jon Olsen, fødselsår og alder ukjent. Likeså hvem han ble gift med. Det var jevn velstand på Ligården omkring år 1700. I 1723 var det en buskap på 2 hester, 12 kyrog 10 sauer. Folket hadde nok skog til eget bruk, seter med engslått og kvern til husbruk. Min antagelse om at guttene Rasmus og Tore, som vokste opp på Ligården, hadde Ola Jonsen som far, har jeg ikke funnet noen bekreftelse på. klen sannsynligheten taler ihvertfall for at Rasmus hadde Ola som far. Navnet tyder på det. Jeg vet ikke om hans mor hadde vært gift tidligere.
242.04 Rasmus Olsen sønn av Ola Jonsen, var født i 1700 og døde i 1745. Han ble i 1726 gift med Kari Olsdatter, datter av Ola Knutsen og hustru Ingeborg på Sandeggen gård. Hennes fødselsår og alder ukjent. Rasmus og Kari hadde åtte barn. Blandt disse var: 05.1 Marit. Hun ble født samme år som hennes far døde, i 1745. (se 240.02) Ane Johansdatter Bruras. Karolines mor John Evensens svigermor, Ane Johansdatter, var født på fjellgården Bruaas. Gården har imidlertid ikke vært i familiens eie, men kun bygslet. Blandt eierne har vært familiene Frost, Meinke, Must og Jenssen & co. Det har vært drevet flere sagbruk på gården. Det kan nevnes at gården hadde rikelig hamning, stor skog og ett vannfall. Jordbruksdrift har det øyensynlig vært mindre av, og i enkelte perioder har gården ligget øde.
A publication of Pikes Peak Citizens for Life LifeLine April 2012 “Preventative Care?” $1.00 Abortion Payment The “birth control” pill – along with all its The Dept of Health and Human Services (HHS) injectable and implantable counterparts – IS has issued a “final” rule regarding the establish-ment of the state health care exchanges required und
5-HTP - 5-Hydroxytryptophan aus Griffonia Simplicifolia Hilft beim natürlichen Einschlafen. Verringert die Schmerzempfindlichkeit. Wirkt als natürliches Mittel gegen Depressionen. Lindert Migränekopfschmerzen. Hilft bei der Verminderung von Angst und Stress. Hilft bei der Linderung einiger Symptome von biologischen Störungen im Körper, die durch Alkohol ausgelöst werden, und ist e