Venstre.no

Venstres prinsipprogram
vedtatt på landsmøtet i Drammen 1996
1 Ideologisk grunnsyn
RESPEKTEN FOR EINSKILDMENNESKET OG ANSVARET FOR FELLESSKAPEN ERGRUNNTANKANE TIL VENSTRE. Venstre sin ideologi er sosial-liberalismen, ogpolitikken bygger på kristne, humanistiske og liberale verdiar. Begrepa borgarrett ogsamfunnsansvar uttrykker kjernen i dette verdigrunnlaget.
Sosial-liberalismen er den politiske tenkemåten som gir det beste grunnlaget for å fremmedesse verdiane i samfunnet.
Venstre er eit liberalt parti,
fordi respekten for det einskilde mennesket står i sentrum av dei liberale verdiane.
Den liberale grunnoppfatninga er at menneska er frie og likeverdige. Kvart menneske har
rettar som ikkje skal krenkjast. Mennesket har fornuft og kan skilje mellom rett og gale.
Mennesket kan velje, og står ansvarleg for handlingane sine.
I dette menneskesynet ligger ei sterk overtyding om at mennesket har evne til å skape når det
får høve til å utfalde seg. Det gjeld og evna til å ta ansvar for eigne handlingar og vise omsyn
til medmenneske. Fridom er føresetnaden for ansvarskjensle.
Liberal politikk er å arbeide for mangfald i samfunnslivet, og at tilhøva mellom menneske
bygger på toleranse og respekt.
For eit liberalt parti er det einskilde menneske målestokk for politikken.
Venstre er eit sosial-liberalt parti,
fordi sosial-liberalismen uttrykker korleis liberale verdiar kan fremjast i samfunnet, og korleis
menneska kan bygge frie og trygge fellesskap.
Menneska lever i samfunn med kvarandre. Det den eine gjer vil nesten alltid få konsekvensar
for ein annan. Skal fridom bygge på menneskeverd og likeverd, går difor grensa ved omsynet
til nesten.
Fridom er ein verdi som den einskilde må verkeleggjere for seg i samfunnet. I samfunnet er
mennesket del av samanhengar og påverka av krefter som set grenser for fridomen. Mange
grenser vil mennesket akseptere ut frå fornuft og moral, medan andre er påtvungne stengsler.
Sosial-liberalismen rettar merksemda mot om den einskilde verkeleg kan kjenne seg fri i
samfunnet, og såleis vere ein likeverdig og anerkjent partnar i fellesskapen.
Ein sosial-liberal politikk støtter seg på statsmakt og demokratisk styring. Det er naudsynt
for å sikre eit samfunn mot ytre fiendar. Det er føresetnader for å skape eit samfunn der den
einskilde er sikra rettvis rettargang og kjenner seg trygg for liv og eigedom. Sosial-
liberalismen vil og bruke statsmakta og demokratiet til å styre rammene om det økonomiske
liv og å skape offentlege velferdsordningar slik at den einskilde får eit betre grunnlag for å ta
eigne val for livet sitt.
Sosial-liberalismen kjem i konflikt med ideologiar med eit anna menneskesyn. Det gjeld
kollektivistiske ideologiar som ser enkeltmennesket som verkemiddel for å nå felles mål for
samfunnet. Og det gjeld ideologiar som rangerer menneskeverd på grunnlag av kjønn,
religion og etnisk bakgrunn.
Sosial-liberalismen vil og komme i konflikt med ideologiar som bygger på ei anna forståing av
tilhøvet mellom individ og samfunn. Det gjeld liberalistisk ideologi, som berre er oppteken av
korleis kvar einskild uhemma kan utfalde sin eigen vilje. Det gjeld konservativ ideologi, som i
utviklinga av samfunnet legg for stor vekt på tradisjonar og institusjonar og for liten vekt på
det einskilde mennesket og kravet om å kunne behandle alle samfunnsspørsmål gjennom
politiske prosessar der alle kan ta del. Og det gjeld tankegangen til sosialistar og sosial-
demokratar, som trur for lite på verdien av den skapande innsatsen til den einskilde, og somlegg for einsidig vekt på verknaden av dei sosiale og økonomiske strukturane.
Venstre er eit miljøparti,
fordi vi ynskjer å ta vare på mangfaldet i naturen og fordi omsynet til vår eigen fridom ikkje
skal gå på bekostning av menneske i andre deler av verda eller komande generasjonar.
Makter vi ikkje dette har vi ikkje levd opp til forvaltaransvaret vårt. Eit overordna mål for all
politikk er å sikre ein økologisk balanse og eit biologisk mangfald.
Dette kan oppnås gjennom ei berekraftig utvikling som både inneberer ein ny måte å tenke på
og ei berekraftig forvaltning av naturen og naturen sine ressursar.
Ei slik ressursforvaltning må gje alle menneske høve til å utfalde seg gjennom meiningsfylt
arbeid og ei rettvis fordeling av godene.
Venstre er eit radikalt parti,
fordi det er naudsynt å arbeide for radikale reformer for menneske og miljø for at alle, både
no og i framtida, skal kunne ha eit trygt liv i fridom.
Den teknologiske utviklinga vi er inne i fører til dramatiske samfunnsendringar i eit mykje
høgare tempo enn tidlegare. Difor er det viktigare enn nokon gong å halde fast på det
ideologiske grunnlaget for politikken.
Det er berre mogeleg om ein samstundes er viljug til alltid å orientere seg på nytt i samfunnet.
Politiske løysingar som passa for andre samfunnstilhøve, treng ikkje vere dei rette no. Eit
sosial-liberalt parti er forplikta til alltid å ta stilling i dei nye konfliktane i samfunnet, og ta
deira parti som er fjernast frå fridom og som fell utanfor ein trygg fellesskap.
2. Utfordringene
Den største utfordringen handler om selve grunnlaget for politisk virksomhet: Å holdelevende troen på at menneskene hver for seg og i fellesskap skaper sin framtid; at vi ikke er iblinde krefters vold, men at vi har evne og mulighet til velge retning for samfunnet og for ossselv.
Denne troen må næres ved at den enkelte erfarer sine egne handlingsmuligheter og at disse erbetydningsfulle, og ved at menneskene som fellesskap erfarer at de største problemene kanløses.
Kamp for menneskerettigheter og personvern
Enkeltmenneskets ukrenkelighet har den sentrale plassen i det liberale verdigrunnlaget, og
Venstre vil på alle områder kjempe for at disse blir respektert.
Dagens teknologiske utvikling åpner uante muligheter for overvåking og registrering av vår
private sfære, og dette stiller personvernet på stadig nye prøver. Venstre vil kjempe for å
bevare det private rom, og for at hver enkelt har rett til å kontrollere bruk av informasjon om
seg selv. Det skal være borgerne som kontrollere staten, ikke omvendt.
Det enkelte menneskes rett til å få bruke seg selv i meningsfylt arbeid er grunnleggende for et
likeverdig fellesskap. I miljøpolitikken og den økonomiske politikken er Venstres
konsekvente linje å arbeide for samfunnsforandringer slik at både arbeidsledigheten og
overbelastningen av miljøet kan bekjempes. Det er mulig ved å endre forholdet mellom
produksjonsfaktorene, slik at menneskets arbeidskraft blir mer attraktiv, og ressurssløsing og
forurensing blir ulønnsomt.
Enkeltmennesket skal være fritt til å leve det liv vedkommende selv finner verdifullt. Men vi
velger ikke våre liv uavhengig av andre, og den enes frihet stanser ved hensynet til nesten. Et
sosial-liberalt parti er forpliktet til å gjøre det individuelle handlingsrom i samfunnet så stort
som mulig, når dette hensynet er med i betraktningen.
Engasjement og deltakelse i demokratiet
Venstre vil arbeide for et deltakerdemokrati som bevisstgjør den enkelte om egen betydning
og verdi: Alle er likeverdige deltakere i ansvaret for å forme samfunnet. Borgeren, som har
interesse for og tar ansvar for samfunnet, er det bærende element i det offentlige liv.
For et sosial-liberalt parti er det viktig på alle politiske områder å søke løsninger som gir den
enkeltes eget initiativ betydning. Slik blir det som omgir enkeltmennesket i større grad
enkeltmenneskets eget verk. For samfunnet har det uvurderlig betydning at kvaliteter som
ansvarsfølelse og medeierskap utvikles på dette grunnlaget. Dette kommer særlig fram i det
sosial-liberale synet på den politiske organiseringen, i synet på verdiskapingen i samfunnet og
hvordan trygghet og velferd skal skapes.
I et sterkt oppdelt samfunn er det viktig at demokratiet fungerer som en møteplass der
mennesker kommer sammen for å skape en felles forståelse for nødvendige avveininger og
prioriteringer.
Et demokrati med høy deltagelse og høyt engasjement på alle nivåer stiller spesielle krav til
utviklingen av det informasjonssamfunn vi går inn i. Det må bli et informasjonsdemokrati
ved at åpenhet og tilrettelegging av informasjon blir gjennomgående krav til alle
virksomheter. Når informasjon i stadig større grad blir en økonomisk verdsatt vare, må
samfunnet også sette inn ressurser på å gjøre informasjon tilgjengelig for alle, og styrke den
enkeltes evne til å velge i informasjonsmengden.
Respekt for ulikhet
I et flerkulturelt samfunn er det en livsbetingelse for fellesskapet at ulike livssyn og personlige
verdivalg respekteres. Samtidig må det forhindres at fellesskapet smuldrer opp ved at ulike
kulturer lever ved siden av hverandre i likegyldighet.
Å bli respektert som individ og som en likeverdig del av et fellesskap kan bare skje når densom vil anerkjennes selv anerkjenner sine medborgeres verdighet fullt ut. Evnen tilkommunikasjon mellom mennesker, dialog over kulturgrenser og fellesreferanser som gjør ensamtale mulig er avgjørende for at vi skal ha et fellesskap. Det er også det viktigstebotemiddelet mot rasisme.
Dette er et særlig viktig perspektiv på kulturpolitikken og betydningen av at det finnes enkritisk offentlighet.
Utvikling av velferdsstaten
Å gi trygghet for den enkelte og å øke den enkeltes muligheter til å forme sitt liv er grunnlaget
for velferdspolitikken.
Det er nødvendig på nytt å definere velferdsstatens oppgaver: Den skal sikre alle mennesker
materielle minstekår. Den skal gi hjelp ved sykdom og ulykke. Den skal gi trygghet mot
inntektssvikt som følge av sykdom og arbeidsledighet. Den skal gi en verdig alderdom for
alle. Og den skal bygge ut et skole- og utdanningssystem som gir alle lik rett til utdanning.
Men velferdsstaten er ingen garantist for at den enkelte får et lykkelig liv.
I et etablert velferdssamfunn som det norske er det nødvendig å sørge for at de ordninger som
ble innført under andre økonomiske forutsetninger tilpasses en ny økonomisk situasjon. De
økonomiske forpliktelser som velferdsstaten har tatt på seg for årene framover må dekkes
opp. Det må hindres at stadig flere faller på utsiden av velferdsordningene slik de er bygget
opp.
Skal velferdsstaten fornyes i møte med nye utfordringer må det ideologiske grunnlagetkomme sterkere fram. Velferdsstaten skal ikke være en anonym tjenesteprodusent ogpengeveksler. Den må være borgernes eget verktøy for et trygt samfunn, gi rom for borgernespersonlige valg og legge vekt på deres egen innsats.
Respekt for miljøet og kommende generasjoner
Vitenskapen påviser klimaendringer som følge av menneskelig aktivitet. Konsekvensene kan
bli katastrofale. Dette er bare en av flere store miljøutfordringer som følge av at menneskene
ikke har levd i respekt for naturen og livsgrunnlaget.
Venstre tror det er mulig å endre produksjonsforholdene i verden på en slik måte at miljøet
reddes og at livsgrunnlaget bevares for etterslekten. Det må skje gjennom å legge til grunn
tilgjengelig kunnskap om naturens kompliserte virkemåte og menneskenes påvirkning, ved å
praktisere føre-var-prinsippet, og gjennom å styre den økonomiske aktivitet slik at sløsing og
forurensing forhindres, og miljøvennlig produksjon fremmes.
Den store utfordringen er å få til et globalt samarbeid om disse spørsmålene. Med en åpen
verdensøkonomi er det nødvendig med nært samvirke mellom verdens land. Samtidig må
Norge løse sine egne miljøproblemer, og på selvstendig grunnlag endre produksjon og
forbruk slik at det blir i pakt med naturens tåleevne og hensyn til rettferdighet f.eks. gjennom
overgang fra rød til grønn økonomisk politikk.
Forandringer er nødvendige av hensyn til miljøet, men forandringene trenger ikke føre til et
samfunn med mindre velferd og lykke. Men det blir et samfunn som må forandre sitt
økonomiske grunnlag, bl.a. må vårt energiforbruk og vår velstandsfordeling tas opp til ny
vurdering. En politikk for forandring møter alltid motkrefter. Å overvinne disse er bare
mulig gjennom åpne, demokratiske prosesser. Ved at noen politikere våger å gå foran,
utfordres også borgerne til å ta ansvar ved at de har anledning til å velge.
Global solidaritet
Den norske velferdsstaten begrunne utfra rettferdighetshensyn og solidaritet. En nasjonal
velferdspolitikk mister sitt moralske grunnlag dersom solidariteten stanser ved landegrensene.
Global solidaritet må fremmes gjennom å etablere et mer rettferdig handelsmønster, og
gjennom bistand for å bidra til økonomisk utvikling blant verdens fattige.
Et selvsagt mål er at alle mennesker skal få dekket sine viktigste behov. Kravet om å brødføen befolkning som vokser for hver dag stiller krav om en forsvarlig ressursforvaltning og enmer rettferdig økonomisk fordeling.
Å få befolkningsveksten under kontroll er avgjørende for å forhindre både akuttesultkatastrofer og miljøødeleggelser som truer jordens ressurser på sikt.
Solidaritet og rettferdighetshensyn tilsier at Norge legger beslag på en mindre del av verdenssamlede ressurser. Det ligger en spesiell utfordring i å motarbeide en form for nasjonalegoisme der Norge uten omtanke for omverdenen beriker seg på rike naturressurser utfra enaktuell økonomisk situasjon og forholdene på verdensmarkedet 3 Mennesket på livsveien
- prinsipper om individet
Hvert enkelt menneske er unikt og har sine grunnleggende og ukrenkelige rettigheter.
Fellesskapet må sikre at enkeltmennesket blir respektert på grunnlag av sin egenverdi ogegenart, og må som en konsekvens av dette sørge for at valgmuligheter for den enkelte faktisker til stede og avstå fra å gripe inn i den enkeltes liv på en krenkende måte.
De største krenkelsene av den enkeltes frihet skjer i dag når enkeltmennesket utsettes for voldog tvang, når det hindres i å utvikle evner eller dugelighet, når det ikke får anledning til å levei trygghet og fellesskap med andre mennesker og når fellesskapets vilje og mulighet til åkontrollere menneskets handlinger truer privatlivets fred.
Rettsvern ved livets begynnelse
Spørsmålet om abort er en vanskelig avveining mellom innbyrdes motstridende hensyn. På
den ene siden er abort å gripe inn overfor liv. På den andre siden må det erkjennes at
foreldrene sammen eller kvinnen alene i enkelte vanskelige situasjoner ser seg nødt til å velge
abort som en nødløsning ved uønsket graviditet. I det dilemma dette er, både for foreldrene
og for samfunnet, er det kvinnen selv som står nærmest problemet og som derfor er den som
må ta den endelige avgjørelsen. Ut fra denne avveiningen vil Venstre stå fast på retten til
selvbestemt abort i tråd med dagens abortlov.
Samfunnet skal tilby saklig informasjon og eventuelt råd til de som føler behov for det.
Samfunnet har ansvar for å sørge for best mulig vilkår for barn og foreldre. I tillegg er det
viktig å skape en kultur i samfunnet som innebærer en romslig oppfatning av i hvilke faser og
situasjoner i livet det passer å få barn.
En selvfølgelig konsekvens av en restriktiv abortpraksis er at samfunnet lager gode ordninger
for familier med funksjonshemmede barn.
Utviklingen av fosterdiagnostikk vil gjøre informasjon om fosteret tilgjengelig tidlig i
svangerskapet, også innen grensen for selvbestemt abort. Dette kan dreie seg om informasjon
om kjønn, genetiske ressurser, disposisjon for sykdom og annet. Det åpner for en sortering
av fostre ut fra forventede egenskaper, og kan innebære en gradering av menneskeverd ut fra
funksjon. Det er uforenlig med et liberalt menneskesyn. Venstre vil ikke akseptere det om en
slik rettstilstand utvikler seg for det ufødte liv.
Samfunnet må ha respekt for at kvinner som søker abort etter at grensen for selvbestemtabort er overskredet, kan ha tungtveiende grunner for det. Praksis for senaborter må væresvært restriktivt, og bare gis etter strenge medisinske kriterier eller etter medisinske kriterier ikombinasjon med sterke sosiale hensyn. Det er samfunnets ansvar å ta avgjørelse omsenabort.
Det må alltid ligge et etisk resonnement til grunn når ny medisinsk teknologi blir tatt i brukog åpner nye valgmuligheter for den enkelte. Det trengs et kontinuerlig offentlig ordskiftesom grunnlag for lovgivning og praksis, og til støtte for hver enkelts valg i dette vanskeligegrenselandet.
Kunstig befruktning kan innebære en manipulering med livet, og må derfor praktiseresforsiktig. Knyttet til en allerede utviklet metode og basert på allerede oppnåddeforskningsresultater, kan befruktning utenfor livmoren forsvares. Men Venstre har enrestriktiv holdning både til de retningslinjer som må gjelde for kunstig befruktning, og forforskning og videreutvikling av metoden.
Ved donasjon av sæd må barnet ha mulighet til, på et tidspunkt i livet, å kunne fåinformasjon om sitt biologiske opphav. Anonyme sæddonasjon må derfor ikke være tillatt.
Venstre går imot donasjon av egg fordi det å hente ut et ubefruktet egg fra en annen kvinne eret langt større inngrep i den naturlige befruktningsprosess enn sæddonasjon.
Et samfunn for alle
Et gjennomgående prinsipp i sosial-liberal tankegang er at det er samfunnet som skal tilpasse
seg enkeltmennesket, ikke omvendt.
Mennesker med funksjonshemninger vil møte hindre av både praktisk og mer grunnleggende
karakter i samfunnet. En funksjonshemning blir for den enkelte ofte først et stort problem i
møte med et samfunn som ikke er tilpasset at mennesker fungerer ulikt.
Det er samfunnets plikt både å fastslå rettigheter og å utforme ordninger fysisk slik at alle kan
leve et liv de selv opplever som verdig og normalt.
Funksjonshemmede skal ha tilgang til forskjellige servicetilbud, arbeid og utdanning på linje
med funksjonsfriske.
Samliv og familie
Valg av samlivsform er en privatsak. Også homofile par skal ha muligheten til å velge
forpliktende rammer rundt sin kjærlighet i form av offentlig registrerte partnerskap.
Valgmulighetene med hensyn til samlivsformer blir best ivaretatt dersom ekteskap og
samboerforhold ikke sidestilles på alle områder, f.eks. når det gjelder krav til offentlig
registrering. Ektepar og samboere med barn må imidlertid likestilles når det gjelder rettigheter
og behandling i forhold til blant annet skattespørsmål.
Samfunnets rolle er først og fremst å stimulere til stabilitet i parforhold der også barn er med.
Slike stimulanser må skje gjennom kulturell påvirkning og signal om foreldrenes og familiens
rolle. Stabile forhold gir den beste ramme rundt et barns oppvekst.
Menn og kvinner representerer til en viss grad ulike impulser, og dekker dermed ulike behov
hos barna.
Trygge oppvekstvilkår for barn
En god barndom må preges av trygghet mer i form av menneskelig nærhet enn romslige
materielle rammer. Denne tryggheten får barn først og fremst i familien.
I dagens samfunn kan begge foreldre ha interesse av å delta i yrkeslivet, eller begge foreldre
kan i stor grad være tvunget til å arbeide ute av økonomiske grunner. I mange familier
kommer barn i en presset situasjon som følge av dette. Samfunnet bør gjennom fleksible
arbeidstidsordninger, ordninger som omsorgsvikariater og samfunnslønn gi bedre muligheter
for både par og enslige foreldre til å være mer hjemme sammen med barna sine. Det er et
mål at begge foreldrene tar ansvar for omsorgsoppgavene i hjemmet.
Samfunnets ansvar er i første rekke å bidra til å oppfylle visse minimumsvilkår: Familien må
sikres en viss materielle levestandard. Barnet skal sikres mot fysiske og psykiske overgrep.
Det skal beskyttes mot et helsefarlig oppvekstmiljø. Ved skilsmisse og samlivsbrudd er det
foreldrene som i første rekke må imøtekomme barnas behov.
Barn er mindre rustet til å ta imot en stadig sterkere påvirkning fra massemedia enn voksne,
og lovverket på dette området må ta spesielle hensyn til barna.
Barn har rett til å høres og delta i beslutningsprosesser som gjelder deres egen hverdag og
framtid. Det gjelder spesielt på skolen, men også ellers i samfunnet.
Barn må få utløp for sitt behov for selv å yte noe og være til nytte. Med et stadig mer
organisert fritidstilbud for barn, er det viktig at barn gis mulighet til også å velge en selvstyrt
eller uorganisert fritid. Barns behov for å utfolde egenart og kreativitet må ikke kveles av en
velmenende og altomfattende organisering, eller av foreldrenes og samfunnets behov for tilsyn
av barna.
Barnehager er en nødvendig og god løsning for mange, både barn og foreldre. Det er
imidlertid viktig at organiseringen skjer på barns premisser og at pedagogikken tar
utgangspunkt i barns egne ressurser og kreativitet. Trygghet, omsorg, lek og frihet skal være
det viktigste innholdet i barnehagene.
I en verden med stadige forandringer er det viktig at barns grunnleggende rettigheter
ivaretaes. Det gjelder for eksempel barns rett til å kunne bo sammen med familien sin.
Retten til familiegjenforening er derfor et ufravikelig prinsipp.
Det er ikke en menneskerett å få egne barn, men barn har rett til foreldre. Foreldre som velgerå ta seg av barn som allerede er satt til verden og adopterer, må få like gode økonomiskevilkår som andre foreldre. Derfor må adopsjonsstøtten økes betraktelig, slik at det ikke bliren økonomisk byrde å adoptere.
Skolen
Barnet har rett til å få undervisning tilpasset egne evner og forutsetninger. Dette innebærer at
ønsket om effektivisering og rasjonalisering ikke må gå på bekostning av skolens evne til å
stimulere barns egenutvikling. Det bør være stor plass for lek i skolen, særlig i de første
læreår.
Målet med grunnskolen er å gi den enkelte gode vilkår for personlig vekst, og grunnlag for et
bredest mulig utdannings- og yrkesvalg. En hovedutfordring for framtidens skole blir å sette
elevene i stand til å orientere seg i et stadig mer informasjonsfylt samfunn. Framtidens
klasseskille kan fort vise seg å gå mellom de som evner å nyttiggjøre seg
informasjonsstrømmen, og de som ikke klarer det. På denne bakgrunn blir det vesentlig å
lære elever å finne fram til den nyttige informasjonen, og like viktig å lære seg til å velge bort
en del av den uvesentlige strømmen av påvirkning som når oss.
Skolen har en oppgave i å gi alle grunnkunnskaper for å mestre ny teknologi. Men samtidig
må skolen ta vare på de humanistiske verdiene, som ikke blir mindre viktige i en tid med store
teknologiske endringer.
I et samfunn med så store endringer er det viktig at utdanning ikke er monopolisert av en
aldersgruppe. Livslang læring og rett til utdanning uavhengig av livsfase er viktige rettigheter i
et liberalt samfunn. Retten til å velge utdanning innebærer også retten til å velge feil og få en
ny sjanse.
Skolen må gi en bred innføring i religion og livssyn. Det er naturlig at kristendommen p.g.a.
den stilling den har hatt i norsk historie og kultur, har en stor plass i dette faget. Men
hverken kristendomsundervisning eller annen undervisning om livssyn eller religioner skal ha
forkynnende karakter. Det er et mål at et religions- og livssynsorienterende fag skal samle
flest mulig av elevene uavhengig av deres bakgrunn. Kan skolen lykkes med dette, gir den et
viktig bidrag til at samtidens Norge kan leve i fred som et møtested for mange kulturer.
Grunnskolen er en hjørnestein i lokalsamfunnene. At det finnes en skole er mange steder
viktig for at det skal bo mennesker der. Nettopp fordi skolene tradisjonelt har en så viktig
funksjon i et lokalsamfunn, må det unngås at kretsgrensene flyttes ettersom det passer i
forhold til elevtall og klasser.
Foreldrene må ha rett til å velge en annen skole enn den nærmeste når de legger avgjørende
vekt på det, for barnets situasjon. For eksempel er det viktig at barn som opplever mobbing
skal kunne skifte skole på grunnlag av foreldrenes vurdering, og slippe å bli gjort til klient i
en forvaltningsmessig vurdering. Foreldrenes valgfrihet skal være utgangspunkt for
skolevalget, og det er kommunen som i enkeltsaker må begrunne hvorfor valget eventuelt
ikke kan imøtekommes.
Kommunen må ha rett til å si nei til skolebytte hvis det kan begrunnes med at et bytte fører til
betydelig ulempe for kommunen. Rett til å velge skole innebærer derfor ikke rett til å kreve
opprettelse av nye klasser, rett til å bytte i løpet av skoleåret eller rett til fri skoleskyss når
annen skole enn den nærmeste velges.
Det skal være en stor grad av nasjonal styring av skolen gjennom lovverk som fastslår bådekvaliteten på skolene og innholdet i undervisningen. Men det er óg viktig å sikre skolen godtilknytning til det enkelte lokalsamfunn, og folkevalgtes organ i kommunene og den enkelteskole må derfor også kunne ha innflytelse på skolens innhold. Det må også gis handlingsromfor kommunestyrene til å prioritere skolen blant andre kommunale oppgaver.
Prinsippet om fritt skolevalg for elever i videregående skole står helt sentralt i Venstresskolepolitikk. I dette ligger det en intensjon om at det er skolene som skal konkurrere omelevene, ikke omvendt.
Venstre ønsker mer ulikhet i skolen. I dette ligger en tro på varierte skoletilbud medmuligheter for utfoldelse og personlig initiativ vil komme både elever og lærere til gode.
Medbestemmelsesretten til elever i den videregående skolen skal ivaretas gjennom deresdeltakelse i skolens styrende organer. I tråd med dette synet ønsker Venstre at den helhetligepedagogiske strukturen og innholdet i skoleverket sikres høy kvalitet gjennom grundigevaluering Privatskolene har en viktig rolle både for å ivareta foreldrenes rett til å velge en skole for sinebarn som kan forenes med deres livssyn og verdier, og for at den offentlige skolen skalutfordres av alternative pedagogiske opplegg. Venstre vil gjennom lovverk og ressurstilgangbidra til at privatskolene fortsatt finnes som et alternativ i det norske samfunnet.
Arbeidslivet
Alle individer skal gis mulighet til å skape verdier til fellesskapets beste. Det å kunne forsørge
seg og sine gjennom arbeid er også et grunnleggende behov for de fleste mennesker. Det skal
være mulig å leve alminnelig godt av alminnelig god arbeidsinnsats, og det skal lønne seg å
gjøre en ekstra innsats.
Det er et mål at det gis lik lønn for arbeid av lik verdi, uavhengig av faktorer som kjønn,
religion eller hudfarge.
For de mennesker som av forskjellige grunner ikke deltar i alminnelig lønnsarbeid eller
næringsvirksomhet må det i stor utstrekning finnes økonomiske ordninger som gir mulighet
for rimelige levekår.
Yrkeslivet må tilpasses det forhold at mennesker har ulike behov på forskjellige tidspunkt i
livet. Dette innebærer at yrkesliv må organiseres fleksibelt med mulighet for varierende grad
av yrkesdeltakelse, veksling med videre utdanning og mulighet til å prioritere
omsorgsoppgaver når det er nødvendig eller ønskelig. Eksempelvis kan dette skje ved at den
enkelte gis økonomisk mulighet til for et avgrenset tidsrom å tre ut av yrkeslivet for å ta
videre-/etterutdanning eller omsorgsoppgaver i familien og blant sine nærmeste. Slik kan
samfunnet både spare offentlig innsats og få et arbeidsmarkedet med innganger for flere av
dem som ellers ville hatt vanskelig for å slippe inn.
En stadig tøffere konkurransesituasjon i arbeidslivet må ikke undergrave retten til
medbestemmelse på arbeidsplassen. Den enkeltes rett til påvirkning gjennom
bedriftsdemokratiet må holdes i hevd. Likeens må lovgivning om arbeidsmiljø og
tilsettingsforhold beskytte den enkelte arbeidstager mot helseskadelige arbeidsforhold og ta
vare på den enkeltes rettigheter i forhold til urimelig eller vilkårlig behandling fra
arbeidsgivers side.
Arbeidet er for mange mennesker en av de viktigste sosiale sammenhenger de inngår i.
Politikken som legger rammene om arbeidslivet må ha denne dimensjonen for øye; hverken
enkeltmennesker eller organisasjoner av mennesker er noe som fritt står til disposisjon som
død kapital. Levende mennesker må behandles med respekt og slik gis mulighet til å yte sitt
beste.
Likestilling mellom kvinne og mann
De individuelle forskjeller mellom mennesker må respekteres. Kvinner og menn representerer
i sum ulike ressurser, ulike kulturer og ulike erfaringer, som samfunnet har bruk for og kan
dra nytte av.
I samfunnet må det legges til rette for at alle skal ha like muligheter til å utfolde seg,
uavhengig av kjønn. Det er også viktig at mangfoldet av erfaringer gjør seg gjeldende.
Forutsetningen for dette er at både menn og kvinner er jevnbyrdig representert i
samfunnsposisjoner og i alle deler av samfunnslivet. Det er en samfunnsoppgave å organisere
arbeids- og samfunnslivet slik at skillelinjer basert på tradisjonell kjønnsrolletenkning om
menns og kvinners oppgaver ikke holdes fastlåst og forblir et hinder for individuell utfoldelse.
Det er et ønske at kvinner i større grad må inn i det som tradisjonelt har vært menns yrker, ogomvendt. De tradisjonelle kvinneyrkene må oppgraderes både i verdi og status.
Likestillingsarbeidet har ført til at kvinner har inntatt mange posisjoner som tidligere har værtforbeholdt menn. Dette er verdifullt for samfunnet som helhet og for kvinners livsbetingelser.
Det må nå arbeides aktivt for at menn i større grad tar ansvar for, og selv tar på segomsorgsoppgaver i samfunn, hjem og familie. Det er et mål at far skal ha mulighet til å værehjemme med barna. En forutsetning for dette er at en permisjon må knyttes opp til farenslønn, ikke morens. Det er viktig for familien, og nødvendig for at ikke summen av omsorgsom familien selv tar hånd om skal bli mindre.
Personvern
Et sterkt personvern er avgjørende både for den enkeltes frihet og for demokratiet. Friheten
har som en forutsetning at hvert menneske vernes mot utilbørlig inngripen i privatlivet.
Demokratiet forutsetter at det i siste instans er borgerne som kontrollerer staten, ikke staten
som kontrollerer borgerne.
Den eksplosive økningen i bruk av informasjonsteknologi fører til at stadig mer informasjon
lagres om oss, enten ved at vi må gi fra oss informasjon eller ved at vi i våre daglige gjøremål
etterlater oss elektroniske spor.
Den enkelte har eiendomsretten til informasjon om sine personlige forhold, og derfor rett til å
kontrollere andres bruk av disse opplysningene. Derfor skal den som føres inn i et register
varsles om registreringen, hvilke typer opplysninger som registreres og om formålet med
registreringen.
Dette skal også gjelde når opplysninger overføres fra et personregister til et annet.
Innsamling og lagring av informasjon skal så langt det er mulig foregå etter informert, aktivtsamtykke fra den enkelte. Informasjon innsamlet for ett formål skal ikke uten videre kunnebenyttes til andre formål.
Det må lages klare regler som hindrer at f.eks. forsikringsselskap eller arbeidsgiver i framtidenkan kreve innsyn i journaler og resultater fra gentester.
Det skal være tilgang på anonyme alternativ slik at det er mulig å utføre dagligdagse gjøremålsom kjøp av varer og tjenester uten at informasjon registreres og lagres over tid. Et samfunnsom ikke er gjennomregistrert tillater i prinsippet sine borgere å velge å leve et sporløst liv,når vi ser bort fra plikten til å stå oppført i folkeregister, betale skatt og oppfylle andrelovpålagte forpliktelser.
Den offentlige forvaltningen skal være borgervennlig. Den enkelte har rett til ikke å bliunderkastet en fullstendig datamaskinbasert beslutningsprosess i saksbehandlingen.
Oppbyggingen av slike offentlige datamaskinbaserte beslutningsprogrammer skal væreoffentlig tilgjengelige og kunne etterprøves.
Ytringer som formidles via ny teknologi har krav på det samme vern mot innsyn frauvedkommende som ytringer formidlet på tradisjonelt vis. Venstre avviser at staten skalkunne kreve at data- og telekommunikasjonsnett bygges eller tilrettelegges slik at offentligemyndigheter skal kunne bryte seg inn i dem og avlytte dem.
Når lover og forskrifter utformes, bør det være et generelt mål at dette blir gjort slik atbehovet for innsamling og lagring av opplysninger om personlige forhold holdes på et lavestmulig nivå.
Datatilsynet bør ha en friest mulig stilling i forhold til forvaltningen for å kunne føre enuavhengig kontroll av offentlige registre.
Verdighet ved livets avslutning
En hver har krav på en verdig alderdom. Alle som ønsker det, har derfor krav om å få
enkeltrom med god standard på syke- og aldershjem. En verdig alderdom betyr også
økonomisk trygghet og at det offentlige tar ansvar for pleie- og omsorgsbehov når familien og
de nærmeste av ulike grunner ikke strekker til.
Det betyr at alle må få oppleve en alderdom i samsvar med fysiske og psykiske evner. Ingenskal ufrivillig overlates til ensomhet eller passivitet.
Den enkelte har helt til det siste krav på pleie og behandling av sykdom.
Samfunnet må ikke gjemme bort døden, men holde den fram som den selvfølgelige ognaturlige avslutning av livet.
Ved livstruende eller dødelig sykdom må samfunnet behandle sykdommen og lindre smertene,men den enkelte skal ha rett til å avstå fra aktiv behandling. Aktiv dødshjelp derimot, i formav aktive tiltak gjennomført med den hensikt å avslutte livet, er uakseptabelt og kan skape engrunnleggende utrygghet i vanskelige situasjoner, og på sikt rokke ved rettsoppfatningen ogmenneskeverdet.
4 Menneske møter menneske
prinsipper om det sivile samfunn
I sosial-liberal tankegang er mennesket noe unikt og uendelig verdifullt i seg selv. Samtidig ermennesket et sosialt vesen ved at det uttrykker seg overfor andre, det handler i forhold tilandre, det har ansvars- og medfølelse overfor andre, og det organiserer seg sammen medandre. Både det sivile samfunn, og den offentlige samfunnsorganisasjon gjennom stat ogkommune følger av menneskets ønske om sikkerhet for liv og helse og trangen til å skape enorden som skaper gode levekår. Men de er også uttrykk for menneskets ønske om åsamhandle med andre mennesker og dets behov for tilhørighet.
Individ, samfunn og stat
Det er spenningsforhold mellom individ, sivilt samfunn og stat på flere måter: Staten skal
sikre individet frihet og rettigheter, også mot press fra ulike samfunnskrefter. Samtidig kan
staten og offentlige tiltak være en trussel mot individets rettigheter. At det finnes vitale
samfunnskrefter uavhengig av det offentlige er en nødvendig motvekt.
Sosial-liberal politikk retter seg mot alle disse tre felter: At individets rettigheter og
handlingsrom er intakt, at de sivile samfunnskreftene får utfolde seg, og at det offentlige
styres på demokratisk vis og fyller innbyggernes behov.
Det må forhindres at det sivile og det offentlige samfunn vokser sammen, enten ved at det
offentlige får et altomfattende ansvar, eller ved at evnen til sivil samfunnsdannelse
undergraves. Da svekkes de samfunnskvaliteter som det sivile samfunn fremmer. Framfor alt
er faren til stede for en sterkere byråkratisering og institusjonalisering, og at den enkeltes
engasjement og innsatsvilje reduseres.
Et viktig prinsipp er at de uavhengige samfunnskrefter må ha en slags førsterett på et
samfunnsområde. Det betyr at først når det viser seg at de sivile samfunnskrefter skaper
dårlige eller utilstrekkelige løsninger, må det vurderes om det er riktig, nødvendig, og i så fall
på hvilken måte, at det offentlige skal tre inn.
Det er kombinasjonen av en individuell rettighetstankegang, virksomme uavhengige
samfunnskrefter og en sterk stat som har formet den kultur Norge er en del av. Det sivile
samfunn som kjennetegner denne kulturen er et skapende kulturliv, et økonomisk liv med
stor grad av frihet, et pluralistisk demokrati samlet om en kritisk diskuterende offentlighet, et
sterkt og uavhengig trosliv, et mangfold av organisasjoner, og nære uformelle fellesskap i
familie og lokalsamfunn.
Flerkulturelt samfunn
Nasjonen, forstått som en folkegruppe bosatt på et begrenset geografisk område med
fellestrekk i språk og kultur, har en latent organiseringsvilje for å ta vare på de kulturelle
verdiene som knytter dem sammen. Dette var en drivkraft i organiseringen av nasjonalstaten.
I en situasjon der kulturer står side om side er det et mål å utvikle en tilhørighet til staten som
ikke bygger på en monokultur, men på et fellesskap som overskrider tradisjonelle
kulturgrenser, og som likevel samler seg om et lands historie, institusjoner og viktige
tradisjoner. I en liberal forståelse av det norske samfunnet i dag må det ligge som en
grunnleggende erkjennelse av at vi som individer er ulike og representerer ulike kulturer.
Norge trenger en gjennomtenkt minoritetspolitikk som tar opp forholdet mellom kulturelle
minoriteter og majoritetskulturen. Et bidrag for å fremme gjensidig toleranse og respekt er å
styrke kunnskapen om hverandres kultur. Det er helt grunnleggende for at nye medborgere
skal kunne ta del i samfunnslivet på lik linje med andre, at kunnskapen om Norge, kultur og
språk styrkes. Det er ikke et svar på den flerkulturelle utfordringen at samlivet mellom ulike
kulturer løses ved den likegyldighet at andre kulturer ikke har relevans for ens eget liv.
Egentlig respekt for andre kulturer innebærer at det skjer en åpen og vedvarende
meningsbrytning om hva som skal være rettigheter og plikter i det som skal være en felleskultur med almen tilslutning. At denne meningsbrytningen faktisk finner sted erforutsetningen for at det finnes et flerkulturelt fellesskap.
Å møte en annen kultur med trygghet og åpenhet er bare mulig med en solid forankring iegen kultur. For Venstre er det derfor ingen motsetning mellom utfordringen et flerkultureltsamfunn gir og en kulturpolitikk som har som en av sine hovedoppgaver å dyrke en nasjonalkulturarv.
Skapende kulturliv
Kultur i vid forstand handler om vårt levevis på alle måter. Kultur i snever forstand er en av
de sterkeste uavhengige kreftene i samfunnet, nemlig det arbeid som mennesker gjør i
kunstnerisk form for å uttrykke de mange sider av vår kultur og det å være menneske i denne
kulturen. Kulturytringer er et vitnemål om menneskets sosiale grunnholdning: Vi har et
sterkt ønske om å kommunisere. I massekommunikasjonens tidsalder har de skapende
kulturlivet særlig betydning fordi det er en ytring direkte fra menneske til menneske.
Å møte kunst er å møte noe vi ikke visste om på forhånd, å få kjennskap til noe vi ikke
trodde vi trengte. Det er en grunn til at et skapende kulturliv vil forfalle i et samfunn som
utelukkende styres av markedsøkonomi og kortsiktig behovstilfredsstillelse. Kulturlivet er noe
kvalitativt annerledes enn det økonomiske liv, og andre prinsipper må bestemme
kulturpolitikken.
Venstre vil ha omfattende støtteordninger til kulturlivet. Men det ligger en motsetning i å
skulle støtte opp under et fritt kulturliv uten samtidig å berøve det friheten. Et prinsipp kan
gjøre motsetningen mindre: I stedet for at det på politisk hold blir forsøkt definert bestemte
kulturelle behov som det offentlige skal dekke for befolkningen, må prinsippet heller være at
det offentlige så langt ressursene rekker forsøker å gi støtte til skapende krefter der de viser
seg. De skapende kreftene er både kunstnere, publikum og de som arrangerer møtet mellom
disse. For kunst skapes i møtet mellom kunstner og publikum.
Kulturpolitikken må derfor støtte frittstående kulturarbeidere og kunstnere, kulturbedrifter
og institusjoner. Veksten i kulturinnsatsen må i mindre grad gå til å drive store institusjoner i
offentlig regi. De offentlige institusjonene har en tendens til å dominere kulturbildet, og
legger beslag på så store midler at det blir lite igjen til de friere virksomheter og institusjoner.
Det kan over tid svekke nyskapingen og bredden i kulturytelsene. Det ligger også en fare i at
det personlige engasjement i kunstnermiljøet svekkes ved en gjennomført profesjonalisering
og spesialisering som store offentlige institusjoner fører med seg. Ved siden av å bidra til
bredden i kulturlivet, representerer de frittstående virksomhetene etter en sosial-liberal
oppfatning en særlig verdi ved at de er organisert uavhengig av det offentlige.
Det er likevel betydelige kulturpolitiske oppgaver som nasjonale og regionale
kulturinstitusjoner må ivareta. Det gjelder å dyrke og ta vare på nasjonale, nedarvede
kulturelle fellesverdier innen litteratur, teater, dans, musikk og bildende kunst. Det gjelder å
sørge for en betydelig norsk egenproduksjon av film og at det finnes film- og teatertilbud for
barn. Lokalt er viktige offentlige kulturoppgaver å sørge for bibliotektjenester, støtte til
amatørvirksomhet, tilrettelegging av kinodrift og verne kulturminner. Det er et rimelig krav
at den offentlige kulturinnsatsen skal gi et tilbud som er tilgjengelig for folk i hele landet.
Kulturminner er de fysiske levningene av våre forfedres eksistens og livsform som fortsatt kan
sees i våre omgivelser. Dette er historiefortellende elementer i vårt miljø, en del av det
“historiske kulturlandskapet” – uten dem ville vi har vært tradisjons- og historieløse. En kjent
kulturbakgrunn forklarer og synliggjør lokalt særpreg, livsform og kommunikasjon.
Vi har en forpliktelse til å bringe kunnskapen om vår fortid videre til våre etterkommere. En
forsvarlig forvaltning av den ressursen kulturminnene representerer for samfunnet krever et
“bærekraftig kulturminnevern”, et kulturminnevern som er integrert i samfunnsplanleggingen
på et så tidlig tidspunkt at verneverdiene blir noen av de premissene som vektlegges innenfor
miljøvernet. Kulturminnevernet blir her en medspiller i oppbygging av lokal identitet, ikke en
konfliktskaper, styrt utenfra.
En verdi ved de store offentlige kulturinstitusjonene er at de gjennom sine fagmiljøer ivaretarsærlige faglige behov innen ulike kunstarter. En offensiv kulturpolitikk må ta sikte på åstyrke og videreutvikle slike fagmiljøer, bl.a. gjennom flere og bedre høyskoler for kunstfag.
Å støtte opp under publikum som medskapende kan skje på flere måter. Det kan skje enutbygging av støtteordninger til kulturarrangører, og at kunstnermiljøene slik støttes indirektegjennom oppdrag. Det må også satses på brukerorienterte støtteordninger f.eks. gjennominnkjøpsordninger for kultur knyttet til skoleverket. Slike ordninger er med på å giøkonomisk livsgrunnlag for kunstnere, men på en slik måte at det er stor frihet og stortmangfold i det skapende miljøet.
Av særlig betydning for kunstneres økonomi er den lovgivning som beskytter åndsverk ogopphavsrettigheter. Denne lovgivningen må tilpasses den teknologiske utvikling, og sikrekunstnernes interesser.
Kultur er kommunikasjon, og handler om å bygge opp felles referanser i form av bilder, språkog fortellinger i en befolkning. En viktig side ved dette er å holde i hevd de elementærespråkferdighetene og en nasjonal språk- og skriftkultur. Norge har et særlig rikt grunnlag fordette ved at det finnes to likestilte riksspråk og ved at samisk også er en viktig del av vårspråkkultur. Innkjøpsordningen for litteratur må videreføres som et viktig støttetiltak forskriftkulturen. Likestillingspolitikken mellom nynorsk og bokmål må fortsette, og gjennomskolen skal både de som bruker bokmål og nynorsk som hovedmål få god anledning til å blikjent med og etterhvert beherske den andre hovedmålformen. Det offentlige må drive særligestimuleringstiltak for til en viss grad å utjevne den økonomiske ulempe nynorsk skriftspråkhar som følge av et mindre markedsgrunnlag for bøker og andre skriftlige publikasjoner.
Likeens har samisk språk et særskilt behov for tiltak for å sikre oversettelse av og utgivelse avlitteratur.
Mangfold i næringslivet
Det frie marked er en effektiv måte å organisere det økonomiske samkvemmet mellom
mennesker på. For et sosial-liberalt parti er prinsippet om fritt marked viktig også fordi det
innebærer at enkeltmennesket på selvstendig grunnlag har mulighet til å hevde seg i det
økonomiske liv.
Venstre vil arbeide for at det finnes et mangfold i næringslivet som kan ivareta nyskapingen
og konkurransen. Et element er at etableringsterskelen for å starte egen bedrift må være så
liten som mulig ved minimalisering av byråkrati og andre hindre. Et annet element er å
hindre maktkonsentrasjon i næringslivet. Å forhindre monopoldannelser og prissamarbeid er
viktige virkemidler.
Norge må nekte å ta inn varer som er skadelig for miljø og helse.
Kritisk offentlighet
Den sosial-liberale visjon om et demokratisk samfunn handler om at den enkelte har en reell
påvirkningsmulighet i forhold til sin hverdag og sine omgivelser. Denne visjonen både
utfordres og utfylles av det framvoksende informasjonssamfunnet.
Den nye informasjonsteknologien er årsak til at lagret informasjon og behandling av denne er
mulig i et større omfang en noen gang. Den innebærer at tilgang på og evne til å forholde seg
til informasjon er av langt større betydning enn i den tradisjonelle skriftkulturen. Reklame og
masseunderholdning holder et høyt støynivå med relativt lav informasjonsverdi, og bidrar til
å øke den enkeltes vanskeligheter med å forholde seg til informasjonen.
På den ene side gir en stadig rikere informasjonsmengde og bedre analyseredskaper en
mulighet for å høyne kvaliteten på samfunnsdebatten. På den andre siden stiller den
komplekse informasjonsmengden store krav til den enkelte aktør, den forsterker utviklingen
mot spesialisering, og som følge av det en profesjonalisering av debattkulturen. Faren er
derfor tilstede for at den åpne debatt for allmennheten blir borte til fordel for en lukket
fagstrid. I så fall undergraves i virkeligheten grunnlaget for demokratiet. I denne situasjonen
må et sosial-liberalt parti være aktivt for å påvirke endringsprosessen og arbeide for at etåpent demokrati fortsatt har de nødvendige betingelser.
En av oppgavene er å sikre at det for offentligheten finnes solide uavhengige kilder tilinformasjon. Det offentlige må både støtte og gi stor grad av frihet til universiteter, høgskolerog andre uavhengige forskningsmiljøer slik at ikke den kortsiktig nytteorienterte ogprofittmotiverte informasjonen blir enerådende. Det må også settes inn en vesentlig innsatsfor å gjøre informasjonen tilgjengelig for folk flest i en forståelig form som kilde tilbeslutningsprosesser på alle plan i samfunnet; for familier som for stortingsrepresentanter, forsmåbedrifter som for konsernene med egne forskningsavdelinger. Det offentlige har et særligansvar for å informere om egen virksomhet, enten det gjelder kommuner, stat ellerselvstendige institusjoner.
Politikerne har et særlig ansvar for at beslutningsprosessene blir åpne. For almenheten er detviktig at det er åpenhet om det faglige grunnlaget for beslutningsprosessene slik at det ikkeblir et udiskutabelt premiss for den politiske diskusjonen. Slik kan det settes fokus på defaglige metoder og verdivalg som ligger til grunn for politiske valg.
Det ligger også en fare i at forvaltningen og de etablerte politiske miljøene forsøker åufarliggjøre uavhengige og kritiske miljøer ved å trekke dem inn i ulike former for samarbeidi forkant av eller på innsiden av den politiske prosessen. Det er av stor verdi å sikre kritiskemiljøer en uavhengig posisjon.
Partienes rolle i dette bildet er viktig. Mange partier vil på politisk grunnlag ha et ønske om åknytte seg til sterke faglige interesser. Det er legitimt, men det er viktig at dersom det erknyttet økonomiske bånd til en faglig interesse, så må det være full åpenhet om det.
Statsstøtte er et viktig bidrag til partienes kritiske og uavhengige potensiale. Statsstøtte målikevel være på et moderat nivå og ikke i seg selv gi adgang til å bygge opp partiene som storebyråkratiske enheter og kampanjeorganisasjoner. En betydelig del av den økonomiske støttetil partiene bør skje direkte knyttet til utøvelse av politiske verv ved at det gis tilskudd tilsekretærfunksjoner og mulighet for å innhente alternativ saksutredning.
Venstre ønsker en differensiert uavhengig presse. Det er et mål å motarbeidemaktkonsentrasjon. Pressestøtte skal være et virkemiddel for å oppnå dette. Når det gjelderetermedia, må det offentlige engasjementet samle seg om å sikre et sterkt ikke-kommersieltNRK.
Den viktigste demokratiske funksjonen massemedia har utøver de nettopp i kraft av sinuavhengige stilling. En politikk i forhold til massemedia må derfor bygge på selvsensur ogavvise alle former for forsøk på politisk styring av medias virksomhet.
Ytringsfriheten er en fundamental rettighet i demokratiet. At det i samfunnet finnes ytringersom provoserer, noen ganger også som krenker, er i seg selv ikke et argument for atytringsfriheten bør innskrenkes, men et uttrykk for at den fungerer.
For et sosial-liberalt parti vil det alltid være konfliktfylt å måtte sette grenser for ytringer. Detkan være nødvendig å sette grenser for ekstreme ytringer når disse er grovt krenkende forenkeltmennesker. Men det er viktig at disse grensene alltid settes under debatt, og at rommetfor ytringer er så stort som mulig.
Når ny teknologi i større grad gjør det mulig å publisere ytringer, fører ikke det til behov forflere forbud, men for en skjerpet kamp om verdier og menneskesyn ved bruk av ytringer ogoffentlig debatt.
Uavhengige tros- og livssynssamfunn
Mangfoldet av tros- og livssynssamfunn viser et menneskelig behov for samling rundt
grunnleggende verdier. Religiøse fellesskap gir mange mennesker en sterk tilhørighet og er
fora for drøfting av spørsmål om tro og tvil, og for etisk ordskifte. Mange trossamfunn
utfører viktige sosiale oppgaver og ivaretar ritualer ved viktige overganger i livet. De
sekulære livssynssamfunn fyller mange av de samme funksjonene for mennesker med ikke-
religiøse livssyn.
Den Norske Kirke har hatt den dominerende rolle i organiseringen av det religiøse liv iNorge. Kristendommens stilling gjennom 1000 år og Den Norske Kirkes tilknytning til statenhar hatt stor betydning både for utviklingen av den norske stat og for det religiøse liv i Norge.
Ut fra en prinsipiell liberal tankegang er det vanskelig å begrunne at ett kirkesamfunn skalvære spesielt begunstiget som statens religion. Valg av livssyn er prinsipielt et personliganliggende, og religionsfrihet er en viktig liberal verdi. Alle borgere må kunne føle at de blirlikeverdig behandlet uansett hvilke valg de gjør på dette området, som dypest sett har medden enkeltes samvittighet og identitet å gjøre. I et samfunn i endring er toleranse og respektfor andres valg og ytringer på tros- og livssynsområdet viktige verdier.
Venstre ser det derfor som naturlig at stat og kirke etterhvert skiller lag. Reformprosessen ikirken bør få tid til å fortsette. Når det gjelder tidspunkt og den form et skille bør få, bør dettas hensyn til denne reformprosessen.
Venstre har tillit til at Den Norske Kirke vil kunne opprettholde sin stilling som en bredfolkekirke også uten statskirkeordningen. Ved et skille vil den enkelte i større grad utfordrestil å ta et personlig valg. Dette kan være positivt ved at det virker vitaliserende på kirken.
Sterke, selvstendige organisasjoner
Det rike organisasjonslivet må sikres frihet og gode vilkår. For den enkelte vil medlemskap i,
og arbeid gjennom organisasjoner representere en måte å handle på enten i forhold til egen
situasjon eller i forhold til et større interesseområde.
Fordi mange frivillige organisasjoner hverken er en del av det profittorienterte næringslivet
eller en del av den institusjonaliserte og profesjonaliserte offentlige forvaltning, er de særlig
godt egnet til sosiale oppgaver i nærmiljøet. Det offentlige må vise organisasjonene tillit ved å
sette bort en rekke oppgaver til disse. Når det offentlige selv kontrollerer kvaliteten på
tjenestene, og stiller krav til omfang og utførelse, er det god tradisjon for at frivillig
organisering kan erstatte offentlige tilbud når ressursene er tilstede.
De frivillige organisasjonene utgjør en stor arena for engasjement og kreativitet. Mange
henter betydelige midler fra det offentlige. En for tett tilknytning til det offentlige kan føre til
en byråkratisering og profesjonalisering av organisasjonene som svekker deres særtrekk og
undergraver uavhengigheten. Målet er at de frivillige organisasjonene i mindre grad skal
finansieres av offentlig støtte, og at de heller får bedre anledning til å skaffe seg egne
inntekter. Staten bør i mindre grad selv drive lotterivirksomhet, og heller overlate dette til de
frivillige organisasjonene.
Interesseorganisasjonene og fagbevegelsene har opparbeidet seg stor makt i det norske
samfunn. De utgjør en viktig del av demokratiet og den enkeltes mulighet til å påvirke
samfunnsutviklingen.
Venstre vil opprettholde den faglige organisasjonsfrihet og alle fagforeningenes frie
forhandlings- og streikerett.
Interesseorganisasjonenes makt må aldri erstatte den styringen som de folkevalgte organ
utøver for hele befolkningen. Interesseorganisasjonenes bør utfordres til å ta til orde i en åpen
dialog i offentligheten framfor at de skal ha en framstående plass i interne politiske høringer
og beslutningsprosesser.
Det er ikke rimelig at medlemskap i fagorganisasjoner med høy grad av egeninteresse for den
enkelte medlem delvis finansieres ved særlig skattefradrag for medlemskontingent.
Idretten er den største massebevegelsen i vår tid, og på lokalplan er den en viktig sosial
faktor. Samfunnet må prioritere barn- og ungdomsidrett og masseidretten. Men det bør også
yte en innsats for å reise idrettsanlegg som svarer til idrettens behov på alle nivåer. I barne-
og ungdomsarbeidet er det viktig at konkurranseelementet har en beskjeden plass.
Et samfunn som er menneskenes hjem
I vekslingen mellom privatliv, familieliv, arbeid, fritidssysler og sosiale aktiviteter er det
avgjørende for kvaliteten i lokalsamfunnene at menneskene føler seg hjemme i sine omgivelser
og i sitt daglige virke. Faren for fremmedgjøring følger av livet i et komplisert samfunn der
den enkelte i mange sammenhenger føler seg som en forsvinnende liten del av helheten.
Venstre vil arbeide for å gi grobunn for enkeltmenneskets hjemfølelse i samfunnet.
Et vilkår for å oppnå dette er at bosettingen i landet er spredt med gode utdannings- ogyrkesmuligheter i rimelig nærhet til hjemmet. Slik står den enkelte friest til å velge etter egetønske hvor vedkommende vil bosette seg. Det er den beste garantien for at den enkelte skalføle tilhørighet til nærmiljøet. Det må derfor arbeides for at kravene til mobilitet ogomstilling i samfunnet ikke er så høye at det undergraver muligheten for den enkelte til åvære fastboende i et lokalsamfunn.
Organiseringen av viktige samfunnsinstitusjoner som skole, kirker, sykehjem oglokalforvaltningen generelt må ikke bare bygge på kriterier for økonomisk effektivitet. Slikeinstitusjoner er i sterk grad med på å skape lokalsamfunnets verdier og er naturligesamlingspunkter. Derfor må de organiseres så nær befolkningen som mulig og på en slikmåte at den enkelte både føler tilhørighet til og har påvirkningsmulighet på institusjonen.
Bomiljøene må planlegges med sikte på å skape kontakt og samhold mellom menneskene.
Uteområder må legge til rette for lek og samvær. I byer og tettsteder vil det være riktigpolitikk å sørge for at det også i sentrum finnes levende bomiljøer.
Familier kan ikke dikteres til å holde sammen og mennesker kan ikke påbys å skapelokalsamfunn med samhold og dugnadsånd, selv om vi vet at dette er bra for samfunnet ogfor den oppvoksende slekt. Men politisk kan det arbeides for at rammevilkårene i samfunneter slik at menneskene har en rimelig mulighet til å skape slike verdier frivillig og på egnepremisser. Det betyr bl.a. at samfunnet bruker ressurser på å lette barnefamiliers situasjonved økonomiske overføringer, gode barnehage- og skoletilbud og ved at familiene får mer tidgjennom et fleksibelt arbeidsmarked. Det betyr at det i lokalsamfunnene må finnes godetilbud for omsorgstrengende. Det betyr at lokalmiljøene får den grad av ro og stabilitet somgjør at det kan utvikles sosiale nettverk. Det viktigste politiske virkemiddelet for å skape godelokalsamfunn er likevel at menneskene kommer sammen for å utvikle samfunnet gjennomdemokratiske styringsordninger.
5 Fellesskapet
prinsipper om stat og styring
Borgernes stat
Demokratiet
Den politiske makt i en stat skal tilhøre fellesskapet av alle innbyggere, ved at disse gjennom
valg kontrollerer lovgivning og maktutøvelse i landet. Alle individer har rett til en likeverdig
deltakelse i beslutningsprosesser som omfatter dem.
Liberal og demokratisk tenkning bygger på både rettigheter og plikter. Retten til å ha et
privatliv. Og retten til å delta i det offentlige liv. Samtidig er det plikter: Plikten til å skjøtte
sine egne saker. Og plikten til å ta ansvar i fellesskapet. På den ene side må det settes klare
grenser for statens virksomhet og mulighet til inngripen. På den andre side må staten kunne
pålegges oppgaver etter innbyggernes ønsker og behov.
Veien er måletDe demokratiske beslutningsprosesser har tre viktige funksjoner. Det ene er at de skaperlegitimitet til og oppslutning om myndighetenes maktutøvelse. Det andre er at demokratiskebeslutningsprosesser skaper bedre løsninger for samfunnet som helhet ved at befolkningensinteresser veies mot hverandre, og at det foregår en offentlig debatt om hvordansamfunnsutviklingen bør være. Det tredje er at de bidrar til å skape fellesskap mellomborgerne. For at alle disse funksjonene skal bli ivaretatt, må en demokratisk prosess være etpolitisk mål i seg selv. Samfunnet må derfor ha valgordninger og beslutningsprosedyrer somskaper høy deltakelse.
De politiske partiene må være uavhengige talerør for landets innbyggere utfra sitt politiske ogideologiske grunnlag. Det er viktig at partiene er klart adskilt fra forvaltningen.
Den besluttende myndighet må på alle nivåer forbeholdes politikere som er valgt av folket ogsom står til ansvar overfor velgerne. På veien fram mot beslutning er det imidlertid viktig åtrekke inn så mange mennesker og grupper som mulig i høringsprosedyrene. Prosedyrene måvære slik at det ikke bare er de på forhånd godt organiserte interessene som når fram ihøringsprosessene. Andre syn og interesser må aktivt hentes inn.
Fullverdige demokratiske prosesser er under press fra kravet om effektive og rasjonellebeslutningsprosesser. Prinsippet må likevel være å velge kvalitet i de demokratiske prosesseneframfor en tilsynelatende høy effektivitet. Å holde i hevd demokratiske prosesser er særligviktig i et samfunn som må omfordele goder framfor å dele ut nye. Da er det et viktigprinsipp at det skal være åpenhet i alle deler av beslutningsprosessen. Å ha kunnskap om oginnvirkning på dagsorden, og innsyn i saksforberedelsene, er av avgjørende betydning for å fåinnflytelse.
Pressen må gis best mulig vilkår for å ta opp saker og gi fortløpende informasjon om depolitiske prosessene. Det er pressens eget ansvar å gjøre dekningen informativ og saklig.
I demokratiet skal et flertall i reglen respekteres som avgjørende. Men det må også gis etmindretallsvern som sikrer at flertallet ikke kan ta avgjørelser som på en spesielt dramatiskmåte kommer i strid med et mindretalls syn og interesser. Det gjelder spesielt endringer av dedemokratiske spillereglene, og vedtak som strider mot grunnleggende individuelle rettigheter.
StatsstyretDet er et liberalt prinsipp at makten i staten skal deles mellom ulike personer og institusjoner.
Når makt samles blir det vanskelig å kontrollere maktutøvelsen, og konsekvensen avfeilvurderinger kan bli større enn når makt blir delt.
Det grunnleggende maktfordelingsprinsipp er at hver borger i staten har en likeverdigstemmerett.
Det må også være en institusjonell maktfordeling mellom lovgivende, dømmende og utøvendemakt. Lovgiverne skal være folkets representanter, valgt gjennom direkte valg. Regjeringenskal utgå av den lovgivende forsamling, Stortinget, og må ha tillit hos et flertall i Stortinget.
Slik er det parlamentariske prinsipp. Domstolene skal være uavhengige av Storting ogregjering.
Forutsetningen for at det parlamentariske prinsipp skal fungere, er at de folkevalgte påStortinget har kontinuerlig kontrollmulighet i forhold til hva regjeringen gjør. Forholdetmellom Storting og regjering må være slik at denne kontrollmuligheten blir reell. Det kanskje ved en styrking av Stortingets mulighet til faglig utredning, ved en omlegging avStortingets saksbehandling slik at de folkevalgte i større grad får konsentrere seg omhovedlinjene i politikken og det å ta initiativ i prosessene.
Det påligger enhver regjering å utøve makten i respekt for demokratiske og parlamentariskegrunnprinsipp. Partier skal ikke bruke regjeringsposisjon til å bygge partiet sterkt istatsapparatet ved partiansettelser i offentlige embeter, eller ved å bruke maktposisjonen til åbegunstige eget parti i den demokratiske prosess.
Et mål med demokratiske prosesser er å skape ulike politiske alternativer. Også for detparlamentariske prinsipp er det en forutsetning at det finnes politiske alternativer, slik at densittende regjering kan kritiseres og skiftes ut med en annen.
Venstre ønsker å beholde et valgsystem med faste, forhåndsbestemte valgperioder. Dette girborgeren i valg det størst ansvaret og den mest direkte påvirkningsmuligheten for statsstyret,samtidig som det fører til at de politiske partiene i vanskelige parlamentariske situasjoneralltid vil være forpliktet til å finne løsninger. Andre ordninger, med f.eks. oppløsningsrett avStortinget og mulighet til å skrive ut nyvalg, vil Venstre avvise.
Det lokale selvstyretDet enkelte menneske må sikres størst mulig innflytelse over politiske avgjørelser. Enkonsekvens av dette er at politiske avgjørelser må fattes så nær som mulig dem det angår.
Det er også en side ved maktfordelingsprinsippet at beslutningsmyndighet finnes på ulikenivåer. Venstre vil styrke kommunene som politiske enheter i samfunnet.
Lokalforvaltningen og det lokale selvstyret skal ikke bare sørge for å produsere de offentligetjenester som tilfredsstiller borgernes ulike krav og behov, og de krav som loven stiller.
Lokalpolitikken må i størst mulig grad være et uttrykk for et fellesskap og et samarbeidmellom borgerne om praktiske løsninger ut fra et helhetssyn av hvordan lokalsamfunnet kanutvikles. Dette har også betydning for hvordan lokalforvaltningen organiseres.
Fordelingen av beslutningsmyndighet på ulike nivåer må kontinuerlig vurderes. Det må væreregionale politiske enheter for samarbeid om offentlige oppgaver og politisk styring mellomprimærkommuner og stat slik fylkeskommunen er det i dag. Det som er viktig er å fremmeregionalt samarbeid der det er naturlig, for å unngå press både mot kommunesammenslåingerog statlig overstyring. Styringen må skje ved innbyggernes direkte valgte representanter påalle nivåer.
Fylkesmannens funksjoner må gjennomgås med det mål at de politiske styringsoppgavene bliroverført til kommuner og regionale folkevalgte organ. Særlig gjelder dette områder sommiljø- og planarbeid. Fylkesmannen skal bare være et kontrollerende organ i forhold til dennasjonale lovgivning.
Det kommunale selvstyret må gjenreises ved at kommuner og fylker får en reell mulighet til åbestemme over politiske saksfelt der ikke hensynet til individuelle rettigheter, behov fornasjonale minstestandarder, eller spesielle nasjonale interesser, tilsier at politikken måbestemmes på nasjonalt eller internasjonalt nivå.
Prinsippet om lokalt selvstyre innebærer at det i landet må aksepteres ulikhet fordi et reeltlokalt selvstyre vil kunne skape et mangfold av løsninger på innbyggernes behov. Vedmulighet til å velge ulike løsninger kan det bli større engasjement i lokalpolitikken.
For å oppnå et reelt kommunalt selvstyre vil Venstre forsvare den kommunalebeskatningsretten. Kommunene må også kunne ha variasjonsmuligheter når det gjelderskattenivå.
Venstre avviser prinsippet om gjennomgående representasjon i politiske organ, d.v.s. at barefolkevalgte representanter skal kunne sitte i kommunale råd og utvalg. Politiske utvalg måvære åpne også for ikke-folkevalgte representanter både for å sikre bred kunnskap ibeslutningsprosessen, og for å bevare den enkelte borgers rett til en begrenset deltakelse ipolitikken.
Kommunale råd og utvalg som er åpne for medlemmer som ikke er valgt direkte av velgerne,må imidlertid ha begrenset beslutningsmyndighet, underordnet rammevedtak fra defolkevalgte organ.
Ut fra en begrunnelse om bredest mulig representasjon i beslutningsprosessene, vil Venstreholde på formannskapsprinsippet framfor parlamentarisme i lokalpolitikken.
Lokalpolitikken bør i hovedsak utøves av mennesker som har politikk somfritidsbeskjeftigelse. Slik sikres nærhet til folks liv i hverdagen. Ordninger for å kompenserefor tapt arbeidstid når arbeidsbelastningen blir stor er en god og nødvendig løsning. Etlokaldemokratisk virkemiddel kan være direkte valg av ordfører Rettsstaten
Å håndheve lov og orden og gi borgerne trygghet for liv og eiendom er blant den
demokratiske statens fremste oppgaver. Staten skal alene ha myndighet på dette området.
Derfor er det viktig at staten faktisk makter å ta hånd om disse oppgavene, for å unngå at
statens rettsmonopol utfordres.
Respekt for lovenKravet for en borger i en liberal rettsstat er at lovene og håndhevelsen av lovene er rettferdig.
Det betyr at alle skal være like for loven, og at ikke ulike ressurser skal avgjøre behandlingeni rettsapparatet. Derfor er det viktig med gode offentlige rettshjelpsordninger som sikrer denenkelte nødvendige ressurser i kontakt med rettsvesenet.
Også utenfor strafferettspleien er det viktig å opprettholde den rettsordning at påbud oginngrep overfor private må ha hjemmel i lov. På samme måte må lovgivningen sikre borgernenødvendige rettigheter overfor det offentlige, f.eks. rett til hjelp til nødvendig livsopphold ogskolegang. Lovgivningen må være slik at det er mulig for den enkelte borger å kunne forståsine rettigheter og plikter.
Politi og påtalemyndighet må ha så store ressurser at det gir grunnlag for respekt for loven.
Den enkelte skal føle trygghet for at lovbrudd vil bli etterforsket og påtalt. Det er viktig atogså mindre lovbrudd og forseelser etterforskes og at lovbrytere får en rettslig reaksjon for åhindre en utglidning av hva som aksepteres av lovbrudd. Dette er også viktig for å sikre atden som utsettes for et overgrep fra lovbryter føler sikkerhet for at vedkommendes interesserrespekteres av rettsstaten. For å unngå de samfunnsmessige skadevirkninger, men også for åbygge opp under den alminnelige rettsfølelse, er det nødvendig å slå ned på forbrytelser somikke har en personlig krenket part. Det kan gjelde økonomisk kriminalitet ogmiljøkriminalitet.
Voldsovergrep er en type lovbrudd som det er særlig viktig at rettsstaten reagerer mot, forditrussel om å bli utsatt for vold er den mest dramatiske frihetsberøvelse enkeltmenneskerutsettes for. Samfunnet har spesiell plikt til å hjelpe ofre for voldskriminalitet, slik at denenkelte lider minst mulig skade økonomisk og helsemessig. Ofre for alvorlige volds- ogseksualforbrytelser bør ha rett til bistandsadvokat i rettsprosessen. Det er også et særligviktig mål for rettspleien å bryte ned alle former for organisert kriminalitet.
I arbeidet med å avdekke og straffe kriminalitet må det trekkes klare grenser som beskytterden enkelte mot overgrep og vilkårlig behandling. Hensynet til rettssikkerhet må ikke vikefor hensynet til effektiv etterforskning, da det er i strid med selve hensikten med rettsstaten: Å gi den enkelte trygghet i lovs form. For å sikre dette bør den offentlige påtalemyndighetenskilles fra politiet.
Prinsippet er at enhver mistenkt, siktet eller tiltalt person er uskyldig inntil det motsatte erbevist. Varetektsfengsling må benyttes med varsomhet, og det må ytes erstatning tilmennesker som må utstå urimelig varetekt.
Enkeltpersoner som vender seg mot rettsmyndigheten for å anmelde eller klage på forhold måalltid møtes med respekt. Det må ikke utvikle seg en tilstand der det blir unaturlig ellerubekvemt for enkeltmennesket å henvende seg til rettsmyndighetene for å få oppreisning forlovbrudd.
Straff og soningSamfunnets avstraffelse av lovbrudd har to hensikter. Det ene er at er at det i samfunnetsstraffereaksjon mot lovbryteren finner sted et oppgjør på vegne av samfunnet og krenkendeparter. I dette ligger også forbryterens mulighet til å gjøre opp for seg. Den andre hensiktener at straffen skal virke preventiv ved å være avskrekkende, og hindre gjentagelse avlovbrudd. Avstraffelsen av lovbrytere må være konsekvent og stå i et rimelig forhold tilforbrytelsens art. Dødsstraff må ikke anvendes, hverken i krig eller fred.
Gjennom straff og soning må den enkelte få et tilbud som søker å forebygge gjentagelse avkriminelle handlinger hos den enkelte lovbryter. Alternative soningsformer og mulighet for ågjøre opp for forbrytelser gjennom samfunnstjeneste må utvikles for å forebygge kriminalitet.
Ressursene og holdningene ved fengslene må være slik at mennesker under soning bevarerverdighet og selvrespekt.
Den enkelte må hjelpes til å starte opp et normalt liv igjen etter at straff er sonet. Denstraffedømte skal behandles likeverdig med andre borgere når vedkommende har gjort oppfor seg ved å sone ferdig. Lovverket må være slik at det kun er gjennomdomstolsbehandlingen det eventuelt kan fastsettes begrensninger i adgang til framtidigyrkesvalg, eller andre begrensninger.
5.1.2.3 Forebyggende arbeidRettsmyndigheten må utøves på en slik måte at det virker forebyggende. Politiet må ha nærtilknytning til lokalsamfunnene og arbeide slik at det eksisterer et gjensidig tillitsforholdmellom befolkning og politi eller lensmannsetat. Dette øker også muligheten for politiet til åvære synlig og nærværende.
Sektorovergripende samordning av tiltak, der for eksempel politi, barnevern, skole,arbeidsformidlingen og frivillige organisasjoner samarbeider om å forebygge kriminalitet vilvære et viktig tiltak. Venstre mener også at større bruk av samfunnstjeneste, knyttet tilmindre alvorlige kriminelle handlinger, eller en kombinasjon mellom denne soningsformen ogmer tradisjonelle soningsformer vil bidra til å forebygge og hindre at kriminelle handlingergjentas, Et mål må være at samfunnet innrettes slik at det øker ansvarsfølelsen, nærheten ogtilliten mellom mennesker.
For å sikre den enkelte borgers delaktighet i rettspleien og at alminnelige folks rettsoppfatninger en integrert del av rettspleien, skal legdommere være en viktig del av domstolene.
Statens sikkerhet
Det er avgjørende for en stats suverenitet at den er i stand til å beskytte sine innbyggere og
forsvare sitt territorium. For dette formålet er det viktig at en nasjon kan samle seg om og
holde fast ved de lange linjer i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Disse linjene, som Venstre
slutter opp om, er et sterkt nasjonalt forsvar og en fast forankring i NATO.
Det finnes ingen større krenkelse av et annet menneske enn å ta dets liv. Ingen
samfunnstilstand står mer i motstrid til et liberalt og humanistisk menneskesyn enn krig
mellom stater og borgerkrig. I en verden der mange konflikter løses med vold, og krigen ofte
blir politikkens forlengelse, må likevel en stat og dens innbyggere være forberedt på å måtteforsvare seg med våpen. Den politiske innsats må rettes mot å bruke alle midler for åforebygge at krig skal bryte ut, å forhindre at beredskapen for en krigstilstand krenkerliberale verdier og arbeide aktivt for nedrustning.
VernepliktsforsvaretEn side av dette er å arbeide for at forsvaret er underlagt folkevalgt styring og opptrer i trådmed befolkningens ønsker. Den beste garantien for det er et mobiliseringsforsvar basert påalminnelig verneplikt for menn. Kvinnelig innsats i forsvaret er både nødvendig og ønskelig.
Kvinner bør derfor gis anledning til å tjenestegjøre i forsvaret på samme vilkår som menn.
Tjenestetidens lengde må vurderes i lys av de krav som stilles til å kunne betjene stadig meravanserte våpensystemer. Et troverdig forsvar betinger at norske soldater får en relevant ogeffektiv opplæring. Økte muligheter for at norske soldater kan måtte gjøre tjeneste ikonfliktområder utenlands på oppdrag fra FN, krever forsvarlig utdanning og frivillighet.
Ressursbruken i forsvaret må være så rasjonell som mulig.
Norges strategiske beliggenhet medfører et ansvar for å opprettholde en tilstand avforutsigbarhet. Det oppnås ved at de nasjonale styrkene har kapasitet til å avholde enpotensiell fiende fra å drive noen form for utpressingspolitikk overfor Norge. Tryggheten ogforutsigbarheten må videre ligge i at alliert hjelp vil komme dersom landet utsettes for angrep.
Videre må Norge ta ansvar for å føre en allianse- og basepolitikk som bidrar til et lavestmulig spenningsnivå i våre nærområder.
TotalforsvaretNorge må opprettholde selvpålagte begrensninger om å si nei til kjernevåpen og allierte baserpå norsk jord i fredstid. Venstre vil også arbeide for at NATO endrer sin strategi som åpnerfor førstebruk av atomvåpen, og for avtaler som hindrer bruk av slike våpen.
Nord-områdene må ikke bli et opprustnings- og spenningsområde, mens resten av Europaruster ned. Norge har et særlig ansvar, og en særlig egeninteresse, i å bygge vennskapeligeforbindelser til Russland. Samarbeidet i Barentsregionen er en viktig del av dette. Særligviktig er det for Norge å bygge opp under de krefter som fremmer en demokratisk utvikling iRussland, og styrke det økonomiske samkvemmet med Russland.
Venstre ønsker å styrke de ikke-militære elementer i en norsk totalforsvarsstrategi. Detteinnebærer blant annet at de som av samvittighetsgrunner ikke kan utføre militærførstegangstjeneste får opplæring i ikke-voldelige forsvarsformer, og blir tildeltansvarsområder innen sivilforsvaret når det skjer i respekt for deres samvittighet. Den enkelteskal ut fra samvittighet og overbevisning kunne velge mellom å avtjene førstegangstjenesteinnen det militære eller i form av sivil tjeneste. Samfunnet skal ikke overprøve denvernepliktiges framførte samvittighetsgrunner. Venstre går imot fengsling av militærnektere.
Siviltjenesten må reduseres til å ha samme tidsramme som militærtjenesten.
I en verden som er tett sammenvevd vil konflikter og miljøtrusler over alt i verden også væreen trussel eller representere problemer for Norge. Derfor er det viktig å føre en aktivutenrikspolitikk, der Norge forsøker å bidra til fredelige løsninger gjennom meklingsarbeid,men også ved å vinne troverdighet i det internasjonale samfunn gjennom å følge oppinternasjonale avtaler på alle områder.
Verden har de siste årene hatt en positiv utvikling i demokratisk retning. Nye demokratier ogland på vei mot demokrati må støttes i sine bestrebelser på å nå stabile og demokratiskestyreformer. Åpne økonomier med tette handelsforbindelser er fredsbyggende forhold som ifredstid må utvikles og utbygges slik at krigen blir en umulighet.
Velferd for alle
Målet med en velferdsstat er å sikre alle landets innbyggere et minimum av velferd. Alle skal
ha mulighet for å oppnå et materiell minstenivå, et kvalitetsmessig godt behandlingstilbud ved
sykdom og ulykke, en verdig alderdom og et utdanningstilbud som bestreber seg på å gi alle,uansett sosial bakgrunn, likeverdige muligheter til å delta i samfunns- og yrkesliv. Enkonsekvens av målet om velferd for alle og likeverdige muligheter er at det offentligesressurser brukes til å oppnå fordeling til fordel for de som trenger det mest.
Det sosial-liberale utgangspunktet er at velferdsstaten aldri kan erstatte det personlige ansvarden enkelte har både for seg selv og sine medmennesker.
Venstre vil forsvare og utvikle velferdsstaten slik at den både er pålitelig og rettferdig. Detbetyr at de offentlige velferdsordningene må være slik at de tåler svingninger isamfunnsøkonomien og at ordningene er til mest støtte for de som trenger de mest. Men detbetyr også at Velferdsstaten må sikres bred oppslutning i befolkningen og være borgernes egetverktøy for å skape sosial trygghet og samhold.
Oppgaver som defineres som et offentlig ansvar trenger ikke nødvendigvis utføres av enoffentlig organisasjon eller etat. En rekke oppgaver kan utføres på anbud av private bedriftereller organisasjoner, forutsatt at det stilles bestemte krav til utførelsen av oppgavene, og det ergode muligheter for å etterse at oppgavene utføres på en forsvarlig måte. En omorganiseringav utførelsen av offentlige oppgaver fra offentlige driftsorganisasjoner til privateorganisasjoner vil i mange tilfeller være en positiv stimulans både for kvaliteten på tilbudet ogmuligheten til å dekke faktiske behov. Samtidig er det enkelte offentlige oppgaver som i allhovedsak bør utføres av offentlige organisasjoner. Det gjelder særlig store deler av helse- ogomsorgsvesenet og skoleverket.
Universelle trygdeytelser
Venstre ønsker at trygdesystemet fortsatt skal være universelt ved at alle landets innbyggere
både deltar i finansieringen av dem og omfattes av dem i form av ytelser tilbake.
Både i finansieringen og i ytelsene må det være et sterkt element av overføring fra personer
med god økonomi til personer som er dårligere stilt.
Velferdsstatens ordninger skal være så oversiktlige at de er lette for den enkelte å forholde seg
til og vurdere verdien av. Det er en selvsagt rett for den enkelte å oppnå de ytelser som
vedkommende har krav på. Ytelsene skal være stabile over tid, og endringer må foregå på en
måte som gir tid og mulighet for tilpasning for den enkelte. For Venstre er det også viktig at
ordningene er enkle for at det skal være lett å delta i en demokratisk diskusjon om dem.
Rettferdighet og prioriteringVelferdsstaten skal bidra med trygghet for de som får et liv uten langvarig sykdom ellerarbeidsledighet. Men den må i større grad gi trygghet for de som møter livets vanskeligheter iform av langvarig sykdom eller varig uførhet, eller langvarig arbeidsledighet.
Det er behov for en gjennomgang av de offentlige trygdeytelsene for å tilpasse deminnbyggernes nye behov i et samfunn som forandrer seg raskt. Det stilles krav om øktfleksibilitet og omstillingsevne på arbeidsmarkedet. Det stilles høyere krav til utdanning ogomskolering. Mange ønsker å kunne ha større mulighet til å være mer hjemme i perioder avlivet for å kunne ta omsorgsoppgaver. Sett fra fellesskapets side er det også ønskelig at desom har mulighet og ønsker det kan løse omsorgsoppgaver utenfor det offentliges ordninger.
Dette gir en situasjon der fravær fra lønnsarbeid i korte og lange perioder vil være vanlig, itillegg til at et stort antall mennesker over kortere eller lengre tid vil være ufrivilligearbeidsledige. De som av ulike grunner ikke har mulighet til å opparbeide seg rettigheter ivelferdsstaten gjennom lønnsarbeid kommer dermed systematisk uheldig ut.
Velferdsstaten er bundet opp i store forpliktelser for årene som kommer. Bedre fordeling avressursene vil tvinge seg fram på bekostning av generell vekst i ytelsene til alle, men opptjenterettigheter må ikke røres.
For Venstre er målet på sikt å få til et system der rettigheter i mindre grad knyttes opp tilopptjening gjennom lønnsarbeid. Tilleggspensjoner på grunnlag av opptjente poeng skalfortsatt være et element slik at Folketrygden fortsatt skal være en kollektiv pensjonsspareordning. Men innbyggere med alminnelig god økonomi må i større grad sikreseg en alderspensjon vesentlig høyere enn minimumsnivå gjennom private tilleggsordninger.
Istedet må minimumssrettighetene bedres for alle, og det må ytes kompensasjon for de somtar på seg ulønnede omsorgsoppgaver. Prinsippet må være at minsteytelsene er så gode at degir grunnlag for et verdig liv uavhengig av yrkesliv. Minstepensjonister og uføretrygdede skalminst ha en utvikling i levestandard som følger den generelle levestandardsutviklingen.
Ytelsene for de som blir hardest rammet av sykdom og uførhet må bedres, på bekostning avde som i liten grad rammes av sykdom. Det må utarbeides ordninger for å sikre rettferdigopptjening av pensjonspoeng slik at innsats i hjemmet og deltidsarbeid ikke medfører taptpensjonsinntekt. Kvinner og menn i ekteskap eller samboerforhold skal delepensjonspoengene, slik at ved et eventuelt brudd står de likt med hensyn til opptjening avpensjonspoeng etter ordinære bestemmelser om formuesdeling ved samlivsbrudd.
Trygdesystemet må alltid være slik at den enkelte ved egen innsats gis mulighet til å forbedresin egen situasjon og velge fornuftige løsninger på lang sikt. Generelt må det gjelde at innsatsskal lønne seg økonomisk framfor passivitet.
Samfunnslønn/Garantert minsteinntektEtt prinsipp om samfunnslønn eller garantert minsteinntekt er den naturlige konsekvens avprinsippene om universialitet, trygghet for den enkelte, økt rettferdighet, tilpasning tilindividuelle behov, forutsigbarhet og enkelhet. Samfunnslønn/garantert minsteinntekt vilogså kunne oppfylle et annet mål: Fleksibilitet og valgfrihet for den enkelte. Samtidig er detklart at en samfunnslønn/garantert minsteinntekt må innføres uten å bryte med prinsippet omat velferdsstatens ytelser skal være tilpasset samfunnets økonomiske yteevne, og at det skallønne seg å gjøre en innsats.
Prinsippet må være at alle borgere skal være garantert en minsteinntekt.
Samfunnslønn/garantert minsteinntekt må bl.a. samordnes med studielån og stipend, eller ytessom støtte til arbeidsledige som ellers ikke ville ha rett til dagpenger fordi de ikke har hattjobb, eller fordi de er langtidsledige.
En rekke av dagens trygdeordninger og overføringer fra det offentlige må vurderes trukketinn i en finansiering av samfunnslønn/garantert minsteinntekt.
Også mennesker som frivillig er utenfor arbeidslivet og heller ikke tar utdanning, skal ha rettpå samfunnslønn/garantert minsteinntekt. Mange av dem som faller utenfor eller velger å ståutenfor den alminnelige økonomi, bidrar likevel til fellesskapet gjennom sosialt engasjement,kulturaktiviteter, dugnadsarbeid og annet.
Rettferdig fordeling og politisk styring av helsetjenestene
Det er pasienten som er den viktige part i debatten om helsepolitikken, og det er innholdet i
behandling og omsorg som definerer kvaliteten på norsk helsevesen.
Målet for velferdsstatens helsetjenester er å gi befolkningen nødvendige helsetjenester etter de
behov som finnes og etter en politisk og etisk prioritering. Ressursbruken må være fornuftig,
fordelingen av helsetjenester skal være rettferdig og kvaliteten på tjenestene skal være høy og
inngi tillit. For å oppnå dette mener Venstre at samfunnet er best tjent med at helsetjenestene
fortsatt i hovedsak er en offentlig oppgave, finansiert solidarisk gjennom skatte- og
avgiftssystemet.
En økning av ressursbruken i helsevesenet må skje etter en helhetlig, politisk vurdering av
behov og fordeling av innsats overfor befolkningen etter rettferdighetshensyn.
Den offentlige finansiering av helsevesenet må også gi rom for bruk av alternativ medisin.
Personlig ansvar og politisk styringEt godt offentlig helsevesen erstatter ikke den enkeltes ansvar for egen helse.
Det personlige ansvaret for egen helse kan framheves ved at den offentlige helse- ogsosialtjenesten støtter opp under enkeltmenneskets egenvurdering og egenaktivitet, slik at den enkeltes valg blir gjort betydningsfullt både i forebyggende arbeid og i selve behandlingen.
For å fremme dette må det være god kommunikasjon mellom helsevesenet og den enkelte, noesom blant annet kan fremmes ved at den enkelte selv har mulighet til å velge en lege som kanbetraktes som vedkommendes personlige lege.
Det er et stort behov for å gjøre pasienten mer likeverdig sin tjenesteytende partner ihelsevesenet. En lovfesting av rettigheter vil gi pasienten sterkere autoritet og mulighet til å tavare på sine egne behov der vedkommende ellers vil føle seg underlegen og overlatt til sterkemaktstrukturer, særlig på sykehusene.
De viktigste rettighetene må være rett til informasjon, rett til ny medisinsk vurdering og retttil å velge behandlingssted.
Det er gjennom deltakelse i politisk arbeid at den enkelte kan påvirke ressursbruk ogprioritering i helsevesenet. Derfor er det viktig å beholde folkevalgt politisk styring på alleforvaltningsnivåer som organiserer helsetjenester.
Helsevesenet og medisinen har tradisjonelt vært et område hvor fagmiljøene og ekspertisenhar hatt stor makt. Det er utilfredsstillende blant annet fordi den offentlige helsetjenestenaldri vil kunne dekke behovene som til en hver tid finnes. En politisk beslutningsprosess ernødvending for å skape diskusjon om hvilke helsetilbud som skal prioriteres og hvordanhelsetjenestene skal organiseres. Dette er viktig både for å få best mulig løsninger, for å skapeoppslutning om de valg som blir truffet, og for å skape forståelse for de begrensninger som tilen hver tid vil ligge på det offentlige helsetilbudet.
Forebyggende arbeidMye lidelse og for tidlig død skyldes sykdommer som lar seg forebygge. Det viktigsteforebyggende helsearbeidet skjer ved at det enkelte menneske tar et personlig ansvar oginnretter sin livsstil med tanke på å forhindre sykdom og skade. Stat og kommune har på sinside et klart ansvar for å tilrettelegge samfunnet slik at det minimaliserer risikoen forhelseskade. Samfunnet har også et ansvar for å informere og påvirke holdninger omskadelige miljøfaktorer og uheldig livsstil.
Det forebyggende helsearbeidet må ha konkrete målsettinger om å redusere støy,forurensning, arbeidsskader og trafikkulykker. Dette krever at forebyggingsperspektivet er enintegrert del av samfunnsplanleggingen. Videre må en ha klare mål om å reduseresykdommer som skyldes tobakksbruk, uheldig kosthold, rusmisbruk og fysisk inaktivitet. Enprioritert gruppe i det forebyggende helsearbeidet bør være barn og unge.
Når det gjelder rusmisbruk, ser vi at fellesskapets holdninger og praksis har direkteinnvirkning på tilfanget av helseskade og sosial lidelse. Derfor står Venstre for en restriktivalkoholpolitikk med høye avgifter og begrenset tilgjengelighet.
Forekomsten av psykiske lidelser øker. Dette handler i stor grad om hvordan vi lever medhverandre, om fremmedgjøring, mangel på tilhørighet og sammenheng i livet. Psykiskelidelser må forebygges gjennom å skape gode livsvilkår får det enkelte mennesket.” PrioriteringSamfunnets evne til å behandle sykdom vil være begrenset i forhold til de behov og ønskersom alltid vil finnes. Når medisinen gjør framskritt, så øker samtidig behovene. Prioriteringvi derfor alltid være en politisk nødvendighet i helsepolitikken.
Når egne ressurser til å ta vare på egen helse er minst, d.v.s i barndommen, alderdommen,under sterke psykiske lidelser, i akutte nøds- og ulykkestilfeller og under livstruendesykdommer, må retten til innsats fra samfunnets være størst.
Rettighetene til å få behandling avgrenses av samfunnets økonomiske ressurser og medisinskemuligheter. Det er derfor vanskelig å finne en alminnelig minimumsgrense for hvilketbehandlingstilbud den enkelte skal ha rett på. Generelt må behandlingstilbudene prioriteresetter nasjonale etiske retningslinjer med hensyn til sykdommens karakter og pasientgrupper.
Behandling av psykiske lidelser må opprioriteres og ikke tas mindre alvorlige enn desomatiske og synlige lidelsene.
Spesielt teknologikrevende og dyre behandlingstilbud må vurderes mot ressursutnyttelse ogeffektivitet ved andre tilbud. Sykdommer med høy medisinsk prestisje må ikke få forrangforan vanlige sykdommer og lidelser.
Organisering og finansieringOrganiseringen av helsevesenet må følge som en konsekvens av de politiske mål om pasienteni sentrum, fornuftig ressursbruk, rettferdig fordeling, tillitsskapende kvalitet og folkevalgtstyring av prioriteringene. Organisering må også være slik at den belønner innsats ogeffektivitet. Samtidig er det viktig at både organisering og finansiering respekterer athelsevesenet ikke består av alminnelige produksjonsbedrifter som kan måle sitt resultat etterøkonomiske kriterier. Respekten for menneskeverdet må være målestokken.
Organiseringen av helsevesenet må være slik at helsekøer ikke oppstår når det kostersamfunnet mer å utsette behandling enn å behandle.
Et annet prinsipp er at det må eksistere klare ansvarsforhold i alle deler av helsevesenet.
Pasienter må ikke komme i klemme p.g.a. uklare ansvarsforhold. Det må også være slik atøkonomisk ansvar og ansvar for det tilbud som gis til befolkningen følges ad. Det skal ikkelønne seg for et nivå i helsevesenet å gjøre en dårlig jobb eller flytte pasienten til et annet nivåenn det behandlingsbehovet tilsier.
Om ansvaret for sykehusdrift samles på et regionalt eller fylkeskommunalt nivå er prinsipieltsett ikke viktig. Det avgjørende er at organiseringen er tjenlig i forhold til geografi ogbefolkningsgrunnlag slik at helsetilbudet kan sees under ett i enheten, og at driften erunderlagt politisk styring. Ut fra denne tankegangen blir landet som helhet en for storadministrativ enhet og den politiske kontroll vil havne i forvaltningen. De fleste fylker vil hamye å vinne på nært samarbeid med andre fylker eller et større og fastere samarbeid ihelseregioner. Lokalsykehusene må ha en definert rolle i et system med klarerearbeidsfordeling.
For enkelte spesialisttjenester vil det være nødvendig å samle kompetansen i nasjonale sentra.
Det er nødvendig å styrke det allmenne offentlige helsetilbudet. Det ligger et stort potensialefor reduserte kostnader ved bedre organisering og bedre samarbeid f.eks. om innkjøp. Det erlikevel grenser for hvilke gevinster som kan hentes ut gjennom effektivisering, og et styrkettilbud vil kreve høyere ressursinnsats.
Sykehusene bør finansieres gjennom en kombinasjon av rammebevilgninger og betaling pr.
behandling. Rammebevilgning er viktig for å få til politisk styring av sykehusstrukturen ogen samordning av de samlede ressursene, mens et element av finansiering gjennom betalingpr. behandling er viktig for å fremme effektivitet.
Privat helsevesenDet er i tråd med sosial-liberal tankegang at idéelle organisasjoner driver helseinstitusjoner påanbud fra det offentlige eller direkte knyttet til det offentlige behandlingstilbudet. Historiskhar slike organisasjoner spilt en viktig rolle i det norske helsevesenet, og de må fortsatt fåbidra med fornyelse og utvikling av behandlings- og driftsformer, og drive forebyggende ogomsorgsgivende arbeid.
Venstre er kritiske til kommersiell sykehusdrift fordi det kan undergrave helheten iprioriteringen av de nasjonale helseressursene. Det kan blant annet skje ved at konkurranseom kvalifisert personale svekker det offentlige helsevesen. Private helsetilbud kan ikkerepresentere annet enn et supplement til det offentlige tilbudet, på enkelte avgrensedeområder. Det er samtidig klart at siden det offentlige helsevesen er underlagt politiskeprioriteringer, kan enkeltpersoner som ønsker å bruke av egne midler på egen helse ikkenektes adgang til dette.
Nærhet og deltakelse i den sosiale omsorg
Omsorgstjenestene i offentlig regi skal gi trygghet for den enkelte når behovet oppstår. Denoffentlige omsorgen vil særlig rettes inn mot pleietrengende eldre, barn i situasjoner derfamilien svikter og være et tilbud for mennesker med sterk utviklingshemming.
Den profesjonelle omsorgen er nødvendig i vårt samfunn, men på mange områder kan denikke erstatte omsorgen fra de nærmeste. Derfor må samfunnet legge til rette for at denærmeste i størst mulig grad kan være i stand til å ta seg av de omsorgsoppgaver somoppleves som naturlige.
Den offentlige omsorgen må være organisert nærmest mulig oppgavene, både for å kunneoppdage omsorgssvikt og for at omsorgen skal bli utført mest mulig i samsvar med denomsorgstrengendes ønsker. Det er viktig at omsorgspersonellet har mulighet til innlevelse ogoppfølging over tid, ved siden av at det faglige nivået er høyt. Den gode omsorgstjenesten måderfor bygge på en fornuftig balanse mellom institusjonsbaserte spesialisttjenester og pleie, ogen oppsøkende og nærmiljøbasert omsorg. Teknologien må ikke komme istedenformenneskelig varme og omsorg.
Barnevernet skal skape sikkerhet for at det enkelte barn får en god oppvekst, uansettforeldrehjem. Båndene mellom barn og foreldre er uerstattelige, og når foreldrehjemmetsvikter sine oppgaver overfor barnet, må samfunnet i første omgang søke å gi foreldrene ogmiljøet omkring bedre mulighet til å løse sine oppgaver. Først når denne muligheten ertilstrekkelig utprøvd må det bli aktuelt å skille barnet fra sine foreldre.
Mennesker med psykisk utviklingshemming må få et best mulig tilbud om integrering isamfunnet. Samtidig må tilbudet i størst mulig grad være tilpasset den enkeltesfunksjonsnivå, og et ønske om integrering må ikke få en dominerende stilling målt opp mothensynet til den enkeltes integritet og livskvalitet. Familier med psykisk utviklingshemmedebarn må støttes i sin innsats og bl. a. få gode tilbud om avlastningsordninger.
I alderdommen skal hver enkelt føle trygghet for at han eller hun ikke risikerer omsorgssviktog ufrivillig ensomhet. De nærmeste har primæransvaret for at deres eldre får en verdigalderdom. De må se til at den eldre får den oppfølging av det offentlige som de selv ikke kanstå for. Eldre uten pårørende, eller som sviktes av pårørende, skal få oppnevnt et verge i denkommunale omsorgstjenesten som overtar dette ansvaret. Ingen, som ikke selv er i stand til åivareta sine interesser, skal havne i et ansvarsmessig ingenmannsland.
Både arbeidsliv og trygdeordninger må organiseres slik at det er mulig for pårørende ellerandre involverte å utføre den pleie som trengs. Det offentlige må i slike situasjoner bidra tilat dette lar seg ordne, framfor at det offentlige profesjonelle hjelpeapparatet må settes inn.
Samfunnet må stimulere den enkelte til å bruke ressurser på å legge forholdene til rette for entrygg alderdom. Dette kan skje gjennom å motivere skattemessig til sparing, og ved at detlegges til rette for boliger og bomiljø tilpasset eldres behov.
Lik rett til utdanning for velferd og demokrati
Lik rett til utdanning er både et grunnleggende velferdsgode og et demokratisk anliggende.
Denne retten må sikres gjennom utbygging av utdanningsinstitusjoner som både sikrer
samfunnets behov for utdanning, og som også er åpne og tilgjengelige for de som ønsker å
utdanne seg og som fyller relevante kvalifikasjonskrav.
Et høyt alminnelig kunnskaps- og kompetansenivå er derfor et mål for et levende demokrati.
Lik rett til utdanning og et høyt alminnelig kunnskapsnivå er derfor nøye forbundet med å
ivareta demokratiet og en rettferdig fordeling av de øvrige velferdsgodene. Det må sikres
muligheter for skolegang for voksne både på nivå for videregående skole og høyere
utdanning.
For samfunnet er det viktig at en stor del av befolkningen velger å ta høyere utdanning.
Samfunnets utvikling skjer i stadig mer kompliserte prosesser, og forvaltningen av
samfunnsverdiene må derfor baseres på et høyere kunnskapsnivå.
Venstre vil arbeide for at de humanistiske verdiene som skole- og utdanningssystemet i
utgangspunktet skal fremme også må telle med ved en vurdering av utdanningsinstitusjonenes
kostnader og nytteeffekt. En stram budsjettpolitikk overfor utdanningssektoren vil kunnevære ødeleggende for læringsmiljø og den langsiktige kulturelle utviklingen.
Venstre ønsker en utvikling i retning av at høyere utdanning skal være noe mer enn å puggede rette svarene. Verdien av selvstendig og kritisk tenkning, kreativitet og engasjement vedlærestedet og i samfunnslivet må komme mer til sin rett. Studenter må oppfordres til å selvsøke informasjon, og til å gjøre bruk av denne informasjonen for å løse oppgaver.
Selvstendighetslæring vil i ettertid få positive virkninger både for enkeltpersoner og forsamfunnet ellers. Det er også viktig med muligheter for å kunne tilegne seg relevant kunnskapi forhold til bruk av informasjonsteknologi.
I et samfunn i rask forandring og som stiller stadig nye krav til den enkelte, må det være godemuligheter for å utdanne seg på nytt eller ta tilleggsutdanning. For svært mange menneskerog på mange samfunnsområder er livslang læring en nødvendighet. Det må sikres godemuligheter for skolegang for voksne. Det forutsetter at utdanningstilbudet er så godt utbygdat det ikke blir konflikt mellom unge og eldre utdanningssøkende. Unge må slippe å venteurimelig lenge på å komme i gang med ønsket utdannelse.
Studiefinansiering må være så god at enhver som ønsker det skal ha mulighet til å ta høyereutdanning, og slik at sosial bakgrunn ikke er avgjørende for valg av utdanning. Menneskermed funksjonshemming har krav på ekstra innsats fra samfunnet for å få fullverdige skole- ogutdanningstilbud.
Kortsiktige merkostnader ved utbyggingen av utdanningstilbudet må sees på som enlangsiktig investering, da man unngår den ressurssløsing det er ikke å la folk med vilje ogevne til det gjøre seg bedre skikket til arbeidsliv og samfunnsliv.

Source: http://www.venstre.no/files/organisasjon/organisasjon/pprg_96.pdf